Den arabiske våren blir til høst

Mange har gledet seg over at mange av de arabiske diktaturene har falt det siste året. Det begynte i Tunisia, fortsatte i Egypt, og i går rullet bildene av en død eks-diktator fra Libya over skjermene og avissidene. Ghadafi ble regelrett lynsjet etter at han ble funnet i live i et rør. Reaksjonene på lovløsheten av den gamle despotens endelikt har uteblitt fra det internasjonale samfunnet. Samtidig ser vi at regimene i Syria og Jemen bruker like sterke virkemidler mot de politiske motstanderne sine som Ghadafi, uten at det internasjonale samfunnet griper inn. I Libya ble det satt inn store NATO-styrker for å hjelpe opprørsgruppene å bli kvitt Ghadafi.

Så hva står vi igjen med nå? Er det framveksten av store demokratiske bevegelser som vil føre til framgang og vekst i den arabiske verden? Mange tviler på det. I Egypt jublet folket over den mer moderate diktatoren Mubaraks fall. En gruppe av militære ledere skulle overta makten i en overgangsperiode til frie valg skulle holdes. Nå ser vi at det samme overgangstyret har utsatt vaget på ubestemt tid. Det samme regimet bruker vold for å slå ned på demonstrasjoner fra det kristne mindretallet i landet. Og da har vel ikke så mye blitt så mye bedre. Israel er forståelig nok bekymret over hvilken retning Egypt nå tar. Med Mubarak visste man hva man hadde. Nå frykter de og mange andre for et mer radikalt muslimsk Egypt. Selv om Egypt har vært av de mer moderate regimene, har det samtidig vært et arnested for flere radikale muslimske grupper. Den nåværende lederen for Ai Quaida, Al-Zarkhawi, kommer for eksempel fra Egypt.

I Libya er det nå over og ut for Ghadafi. Og da sulle man vel tro at det stod en demokratisk samlet bevegelse klar til å ta over. Slik er det ikke. Det er mer snakk om mange små grupperinger av halvkriminelle gjenger som sannsynligvis kan vise seg å være like maktsyke som Ghadafi selv. Konsekvensene får vi se i tiden som kommer, men gårsdagens lynsjing var ikke akkurat noe positivt omen. Så får man jo bare håpe at utviklingen i Syria, Bahrain og Jemen blir noe positivt.

Frykten er at vi vil se nye Ukraina. Der den såkalte oransjerevolusjonen fjernet den mislikte korrupte president Janutsjenko og innsatte folkets mann Jutsjenko. I dag er Janutsjenko tilbake ved makten og ting er verre enn før revolusjonen.

Vi får selvsagt håpe at vi vil se en demokratisering i den arabiske verden. men det er ingen grunn til å være blåøyd. Og kanskje har NATO gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å støtte opprørerne i Libya. Akkurat som USA gjorde med opprørsbevegelsen i Afghanistan i sin tid. Den som lever får se.

Naturens guddommelige tilfeldigheter

Fint uttrykk, ikke sant? Det "kom til meg" da vi satte oss ned og rastet i skogen på lørdag. Jeg elsker skogen, kanskje enda mer enn fjellet. Skogen er så mangfoldig og unik, hundrevis av arter, tre, busker, gress og sopp på bare et lite område. Og alt er liksom så tilfeldig arrangert. Et bjørketre som står litt på skakke. En annen bjørk som er død og bare litt av en råtten stubbe står igjen. Et ospetre som har blåst overende og ligger der det landet. Høyt gress og lavt gress, bregner. Mose på skogbunnen og lyng med noen overmodne blåbær. En maurtue ved siden av en rogn. Alt sammen så tilfeldig. Hvorfor landet ospen akkurat der? Hvorfor ligger maurtua der og ikke ved seljen to meter bortenfor? Hvor vokser det blåbær akkurat på den flekken mens tua bortenfor er full av krekling?

Det som slår meg er at dersom Gud har skapt alt dette, hvorfor er det så tilfeldig arrangert? Er ikke Gud systematisk, organisert og opptatt av orden? Vi mennesker er i alle fall det. Når vi får sette vårt preg på et landskap, organiserer og strukturerer vi det. Pen og ordentlig plen, velstelte tre og busker i mønster. Og selv om det er vakkert nok, kan det aldri bli som den frie, urørte naturen. Jeg skjønner så altfor godt naturvernere som opphøyer den urørte naturen til et av de største godene vi har,. For våre erstatninger kan aldri bli det samme, uansett hvor pent vi gjør det.

Presten Per Anders Nordengen tok for en tid tilbake til orde for at vi trenger en teologi for det tilfeldige. Hvorfor er det noen som overlever ulykker og kaller det englevakt, mens andre omkommer på en brutal måte? Hvorfor er det noen som ber om helbredelse og blir friske mens andre ber like mye og blir ikke det? Er det en mening med det? Eller er det tilfeldig? Er det ikke slik at vi lever i en virkelighet som er en blanding av disse tingene? At vi kan se røde tråder i livene våre, men også en mengde tilfeldige hendelser? At vi lever i et spenningsfelt mellom guddommelig og menneskelig innflytelse. Mellom mening og tilfeldigheter, mellom system og kaos.

For å dra dette litt videre: Er det slik at våre enorme behov for å organsisere, kontrollere og systematisere ikke gjenspeiler Guds vesen? At Gud er annerledes? At vårt behov i så måte er å få kontroll på det som ikke kan systematiseres og kontrolleres? At dette egentlig bare er uttrykk for vår enorme begrensning når det gjelder å forstå Gud og den verden han har skapt? Det er jo et paradoks at dersom du vil lære om Gud på et universitet, er "systematisk teologi" navnet på studiet. Vi snakker om 13 nådegaver, fem tjenestegaver, 13 Paulusbrev og så videre. Vi organiserer og systematiserer. Gjør Gud det? Jeg vet ikke, men kanskje er det slik at Gud ikke kan begrenses eller systematiseres?

Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en religion? Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en bok? Og kanskje Gud er større enn tankene til alle mennesker på jorden satt sammen? Det kan godt hende....

Haustfargar

Ingen årstid har så mange flotte fargar som hausten. Og når veret her vest for ein gongs skuld viser seg frå si beste side, blir det mange flotte motiv, sjølv om eg ikkje akkurat har eit Canon 50-kamera (;))

Rognen i mange fargar

Kontrastar i gult og blått

Desse ospelauva skjelv ikkje lenger....

Også dei små grøvene blir fylde med mykje vatn på hausten..

Nokre av lauva klamrar seg framleis fast i toppen, der sola framleis skin....

Den gamle smia er eit flott motiv uansett årstid.....

On the altar of love

For meg er det et definitivt musikalsk høydepunkt når Downhere kommer med ny plate. Deres plate Ending is beginning er en av de aller beste jeg har i samlingen min, og oser av lyrisk og musikalsk kvalitet. Forventningene til deres siste, On the altar of love, var derfor forståelig nok skyhøye her i gården. For en uke siden fikk jeg den, og nå har den surret og gått i bilen både på vei til jobben og på langtur til Oslo. Og selv om de kanskje ikke når like høyt denne gangen, er det fortsatt kvalitet tvers gjennom.

Musikken har den kvaliteten at den vokser for hver gjennomhøring. De første par gangene jeg hørte gjennom, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Den fremste svakheten til denne plata, i forhold til Ending is beginning, er tekstene. Denne gangen har de gått inn i det sporet som forbausende mange kristne band går i i våre dager, at tekstene skal ligne på lovsanger som kan synges i menighetene, Selv om Downhere ikke lager tekster av typen "Å så høyt jeg elsker deg, Gud, det går bare ikke an å beskrive", synes jeg ikke følgende er av det mest lyriske bandet har produsert:

I'm asking for a miracle, because I believe
Only You can turn this around
I'm at the end and falling fast
A moment to redeem

Only You can turn this

Only You can turn this

Only You can turn this around

Musikalsk sett er det flere godbiter. Spesielt den country-aktige On the altar of love og den majestetiske lovsangen Holy skiller seg ut som gode spor. Den beste er nok likevel Let me rediscover you, som jeg tenker er en av de beste låtene Downhere har gjort. Teksten er undrende, spørrende og søkende, rett og slett spennende:

Let me rediscover You
And by Your grace I'll follow through

Reveal to me the God I thought I knew

Alt i alt et solid album som kanskje ikke er like godt som forrige gang, men bandet har etablert seg i min tanke som et band jeg vil følge spent med på videre. Nå har jo også resten av verden oppdaget vokalist Marc Martels stemmeprakt, det er jo morsomt. Selv gleder jeg meg til Downhere kommer til Rogaland i slutten av måneden!

Kor viktig er det eigentleg?

Når eg no har flytta tilbake til Hornindal og begynt å jobbe på skulen der, legg ein jo raskt merke til at nokre ting skiller seg ut frå der eg jobba før. Og kanskje er det som det skal vere. Då eg jobba på Vear, var det på ein skule som låg nær byen Tønsberg, ein by som husar det meste av det ein større by i Noreg inneheld. Hornindal er ei bygd der jordbruket framleis står sterkt, og der ein møbelfabrikk er hjørnesteinsbedrifta. Og når plassane er så ulike, er det vel kanskje naturleg at skulane er det og?

I går var vi på fjelltur med mesteparten av elevane, over det som kallast Kviven, frå Sunnmøre tilbake til Honndalen. Det var ein ganske lang tur, med flott utsikt og flott natur. Det var også den tredje fjellturen klassen vår har hatt i år. På Vear hadde vi knapt ein einaste fjelltur dei åra eg jobba der. Skilnaden i prioriteringar vart tydeleg for meg denne veka. Inspektøren forkynte for oss tidleg i veka at vi måtte halde av fredagen til fjelltur, for då var det meldt godver. Då eg fortalte at eg hadde planlagt nasjonale prøver den dagen, fekk eg beskjed om at det måtte eg flytte på. Det var eigentlig ikkje så farleg kor vi gjekk hen heller, berre vi kom oss av garde. Og sikkerheit var vel heller ikkje i høgsetet, eg tenkjer med gru på kva som hadde hendt om nokon av elevene hadde skada seg skikkeleg på dei glatte svedjene vi bevegde oss over. Så lenge det gjekk bra, er det få som klagar.

Ein av bussjåførane som køyrde oss til startpunktet for turen sa at "elevane lærer mykje meir på ein slik dag enn ved å sitte i klasserommet". Og det var i fullt alvor, altså. Og då lurer eg på om korfor slike holdningar er så nærværande her og så fråværande andre plassar. Og eg tenkjer at kanskje på ein plass som Hornindal, er ikkje det viktigaste å gjere det godt i skulefaga eller få seg ein høg akademisk utdanning. For det er ikkje det bygda treng mest. Her trengs det vanlege folk som er glad i jobbe og glade i naturen. Som kan overta gardar og halde liv i småbedriftene. Som kan bli verande her i staden for å reise vekk. Og kanskje ikkje er det så gale? Sjølv om eg protesterer med heile meg mot det bussjåføren sa. For eg er ikkje villeg til å forlate klasserommet for godt og berre gå på fjellet. Men utsikta frå toppen er god....

Stova

Det andre rommet eg prøvar å bli ferdig med i haust, er stova. I helga har eg rive ned både kryssfinerplater og sponplater, og voila: Tømmerveggane kom til syne. Satsar på å vise fram disse, men må nok måle dei i ein lysare farge. I tillegg tenkjer eg å skifte ut alle vindauga. På syttitalet var det mote å ha vindauga så store som mogleg, men spesielt fint var det ikkje. Eg satsar derfor på å erstatte det store vindauget med to mindre, slik som det var originalt i stova. Ellers så trur eg ikkje eg skal gjere så mykje meir her, berre legge nytt parkettgolv og lister. Å skifte vindauga må eg nok ha hjelp til, men resten håpar eg å klare sjølv. God veke!

Kjøkenet

Ein lang prosess med oppussing er i gong. Ser vel for meg at det kjem til å ta ein del år før det meste er slik som eg vil ha det i det gamle huset. Huset vart bygd for over hundre år sidan, var påbygd i 1973, men har ikkje vore gjort så mykje med sidan åttitalet, då det var skifta ein del tapet, panel og vindauge. No er eg altså i gang. Og som dei fleste andre, eg begynner med kjøkenet.

På biletet kan du sjå korleis det ser ut eit stykke ut i oppussinga. Heilt bak til høgre var det ei dør inn til spiskammeret. Det måtte dei ha i gamle dager, men er vel strengt tatt ikkje naudsynt lenger. Så eg stengte døra igjen og plasserer skap og skuffer der i staden. Heilt til venstre var dei også ei dør eg har stengt igjen, frå kjøkenet til gangen. Der har eg no plassert eit høgskap med micro og steikeomn. I forgrunnen ser du restar av den gamle tømmerveggen. Deler av denne blei fjerna tidlegare, no kjem eg til å fjerne heile veggen, slik at det blir ope mot stova. Heilt til høgre er det eit vindauge som eg tenkjer å byte ut i eit litt mindre.

Onsdag gjorde elektrikaren seg ferdig, så det som gjenstår no er å fjerne resten av tømmerveggen, pusse brannmuren, legge veggplater, legge takplater og parkett. Blir nok ikkje ferdig heilt endå :)