Visjon Norge - nok en gang

Kanskje det er underlig at denne tv-kanalen engasjerer meg så mye at jeg skriver om den gang på gang. Men her gjør jeg det altså igjen. Bakgrunnen er at den kontinuerlige debatten om kanalen blusset opp igjen etter NRK-dokumentaren om Jan Hanvold. Jeg har bare sett slutten, og har ellers ingen kompetanse til å avgjøre om de økonomiske aspektene av virksomheten er tvilsomme eller ulovlige. Mye av det høres suspekt ut for meg, men jeg kan godt ta feil. Det er heller ikke det jeg er mest opptatt av, den jobben kan Økokrim eller andre ta seg av.

Men i debatten etterpå kommer det opp en del synspunkter, eller mangel på synspunkter, som jeg har lyst til å ta tak i. Korsets Seier tar opp saken igjen i denne ukens nummer, og konkluderer med at "man er enten tydelig for eller veldig imot" Visjon Norge. (Det er ganske påfallende at de ikke har fått noen ledere fra pinsemenigheter til å si noe om saken. Dette føyer seg jo inn i rekken av eksempler på at pinseledere skygger banen når man burde stå opp), Når det gjelder "vanlige folk" tror jeg de har rett. Når det gjelder kristne ledere, er jeg mer i tvil. For det er vel det som er mest tydelig her, at kristne ledere ikke tør eller vil si fra om hva som er kritikkverdig med kanalens arbeid. Vi ser dessverre kristne ledere sin manglende evne eller vilje til å bruke de riktige ordene og forstå hva dette faktisk dreier seg om.

For det første beskriver man at motviljen mot kanalen fra mange, skyldes kulturen eller stilen til Hanvold og kanalen. Pastor Sten Sørensen, som i alle fall tør å uttale seg om temaet, sier at den største motstanden mot kanalen er fra "...byfine østlandskristne som er høyere oppe på den sosiokulturelle rangstigen". Jeg lurer veldig på hvor Sørensen har dette fra, for ingen av de som jeg kjenner, passer inn i denne kategorien. Arne Pedersen, som er en av Hanvolds medarbeidere, skulle ønske at flere ville se det komiske i alt det rare Hanvold sier, og være mer rause. Raushet er jeg helt for, men det kan jo bli vanskelig å skille mellom når man skal ta Hanvold på alvor og ikke.

For det andre blir motsanden mot kanalen tolket som motstand mot kristendom og religion i samfunnet. Kanalen blir en martyr under sekulariseringens korstog. Hanvold blir en som taler der andre tier, en som står opp for sannheten selv om det koster.

Felles for begge disse er at man ikke ser kanalens grunnlag og teologi som et problem, men man tolker dette inn i kulturelle og samfunnsrelaterte rammer. Summen er at om man ser bort fra Hanvolds stil, taktikk og sleivete sidespark, vil man kunne si som Sørensen: "Jeg takker Gud for Visjon Norge".

Det tredje perspektivet er det viktigste, og alvorligste slik jeg ser det. Sørensen sier det slik: "Husk også at Paulus gledet seg over at evangeliet ble forkynt....vi må gede oss over at evangeliet faktisk blir forkynt." Sørensen vil altså her hevde at vi kan overse mange ting så lenge det kristne budslapet får en platform. Og her er det kanskje på tide å spørre de spørsmålene som få, om noen, kristne ledere tør å stille: Blir evangeliet forkynt? Blir mennesker frelst og helbredet? Går Guds rike fram? Jeg vil bare svare på det første av dem, men minner på at man bare har Visjon Norge selv som målestokk for at man får et positivt svar på de andre.

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om trollmannen Simon, som ville kjøpe evnen til å utføre mirakler slik som apostelen Peter kunne. Peters svar var kontant: "Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger". I Galaterbrevet går Paulus til frontalangrep på loviskheten, den gamle jødiske religionens vesen, at man kan tilfredsstille Gud ved å følge loven. Han heiser fanen for nådens evangelium høyt, og ber innstendig om at de nevnte galatere ikke igjen må legge seg under "trelldommens åk". Han går så langt som å si at om noen forkynner et annet evangelium enn hans, skal han vere forbannet. Selv om dette andre ikke egentlig er noe evangelium, fortsetter han, for evangelium betyr jo gode nyheter. Nådens evangelium betyr at man tar imot i tro av nåde, alt fra Gud. Det var dette Martin Luther gjenoppdaget, da han sa "nåden alene". Nåde pluss ingenting. Med andre ord, både Peter og Paulus avviste tanken på at man kunne skaffe seg velsignelser fra Gud ved hjelp av menneskelige midler eller gjerninger.

Når Jan Hnavold sier at man ikke kan forvente å få noe om man ikke gir penger til kanalen eller "sår inn" som han kaller det, når han seier at gjerrige folk kommer til helvete, når han og andre på hans kanal sier at sjansen for å bli frisk er større jo mer du gir, er det da det samme evangelium, eller et annet? Har Sørensen rett når han sier at evangeliet blir forkynt, eller er det som blir forkynt det Paulus kaller et annet evangelium? Og hva ville Peter og Paulus sagt om han møtte denne forkynnelsen? Ville de sagt at vi må se bak stil og framtoning og glede oss over at Jesu navn blir kjent eller ville de ha forbannet en som forkynner et annet evangelium?

Tida og kulturen: #1 Ytringskulturen

Det tar litt lenger tid å bli ferdig med disse seriene mine enn det gjorde tidligere. Kanskje tankene ikke flyter så fritt som før, eller kanskje jeg har funnet ut at det er en fordel å tenke grundig gjennom det man har tenkt å skrive ;) Uansett er det vel ikke veldig kontroversielt å snakke om en ytringskultur som et av de viktigste kjennetegn på vår tid, og ytringsfriheten som en av de viktigste verdiene. Vi har sett utallige eksempler på at denne friheten er det som blir løftet fram som den viktigste av alle dogmer i et sekulært samfunn. Vi har til og med sett at mannen som var den store inspiratoren for terroristen Anders Behring Breivik, den såkalte Fjordmann, fikk offentlig støtte fra "Fritt ord" til å skrive bok. I ytringsfrihetens navn. Under den såkalte karikaturstriden for noen år siden, ble det hevdet fra muslimsk hold at ytringsfriheten er like hellig for vestlige samfunn som Koranen eller Muhammed er for en muslim. Uten at jeg skal gå god for en slik påstand, er det interessant å se nærmere på om en slik påstand kan noe for seg. Få er uenige om at ytringsfriheten er en viktig verdi, likevel kan man problematisere hvor opphøyd denne har blitt i et samfunn som vårt.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "ytringsfrihetsfundamentalistene" og har ikke tenkt å gjenta alt jeg skriv der. Poenget var at ikke alt kan forsvares i ytringsfrihetens navn. Ytringsfriheten kan ikke slå ihjel andre viktige verdier. Ytringsfriheten som sekulært dogme kan ikke stå alene. Den må stå sammen med andre verdier, som respekt, toleranse og raushet,

Poenget med dette innlegget, er noe mer. For det kan virke som ytringsfriheten ikke bare blir sett på som verdien med stor V, men også som løsningen med stor L. Vårt samfunn synes å tro på at alt kan uttrykkes med ord, at man kan få utløp for alt med ord og at ord er veien til å finne løsninger på alle konflikter. For hva er alternativet? Krig, konflikt, maktbruk? Det er ikke til å undres over at vi setter våre lit til ordene, når vi har sett hva slike virkemidler har ført til gjennom historien. For har vi noe annet enn ord å bringe til bords?

Helt siden antikken har ordet og retorikken blitt framhevet som det ypperste av menneskelig kvalitet. Da antikkens idealer ble gjenoppdaget i renessansen og seinere i opplysningstida, ble dette forsterket. Vår del av verden produserte erklæringer, grunnlover, fulle av ord som skulle regulere samfunn. Vi er takknemlige for alt dette. Men helt siden da har Vesten vært i utakt med resten av verden, og med den globaliseringen som har eskalert, kommer dette enda tydeligere fram. Vår verbalkultur, vår ytringskultur kommer i kontrast med andre kulturer, der andre verdier er vel så viktige. I antikken ble de som ikke deltok i politikk kalt for idioter. I vår tid er idiotene de som ikke behersker ordet.

La meg ta noen kjente eksempler fra dagens virkelighet. Alle forsøk på forhandlinger, møter og taler har mislykkes i borgerkrigen i Syria, og krigen og bombingen fortsetter. Islamister bruker handling for å få oppmerksomhet, ikke ord. For ordene er vestens virkemiddel. Russland dyrker den sterke mann, handlingens mann, som knebler ytringsfriheten og annektere en del av et annet land, Krim-halvøya i Ukraina med å bruke makt. Men ikke bare i møte med ikke-vestlige fenomener er dette synlig. Donald Trump vinner fram som presidentkandidat i USA, selv om han motsier seg selv i det meste, og uttrykker seg klønete og usammenhengende. Handling, ikke ord, er det landet trenger, blir det hevdet.  Og når Storbritannia stemmer for å melde seg ut av EU, blir det tolket som vanlige folks opprør mot den verbale eliten. For folk er lei av fine ord uten handling også i Vest-Europa.

En av utfordringene med et samfunn som vårt, er at det favoriserer de som har ordet i sin makt, og diskvalifiserer de som ikke har det. Man tenker at alle kan få utløp for hva det skulle være med å bruke ord. Og bare ordene er en allmenn akseptert måte å gjøre det på. De som kan bruke ord, skriver gode innlegg i avisene, velformulerte blogginnlegg, eller blir politikere. De som ikke har ordet i sin makt, skriver grove og sinte kommentarer i kommentarfelt og på Facebook. De driver med terror og vold. De kriger mot folk med andre meninger og andre verdier.

Med andre ord: De som behersker ordet, kan uttrykke seg gjennom ordet. De kan få utløp for det de mener, føler og trenger på den måten. Gjennom å beherske ordet blir man respektert og elsket. Som Kong Harald. Eller president Obama. Eller Per Fugelli. Men hva med de som ikke opplever at de blir hørt eller respektert fordi de ikke mestrer den retoriske kunsten? Finnes det en måte samfunnet kan lytte til dem også på? Eller er løsningen alltid mer kunnskap, mer utdanning, mer ytringfrihet? Er vi sikker på at det er nok?

Der religiøse mennesket er kanskje det mest utsatte i så måte. I alle religioner har riktignok ordet og bruken av det en sentral rolle. Jesus var for eksempel mer enn noe annet Ordets mann, det fins ingen kjente eksempler på at han brukte vold eller oppfordret til vold. Verken han eller Luther oppfordret til væpnet opprør mot undertrykkere. Men sentral i alle religioner er kampen mot løgnen og vranglæren, altså ord man ikke aksepterer. Derfor har religiøse mennesker sjelden vært blant forkjempere for ytringfriheten. Man har vanskelig for å akseptere angrep på sin religion, om de er aldri så verbale. Og i vår tid, der religiøse mennesker, slett ikke alltid er de som behersker ordet best, ser vi at religiøse velger å kjempe på andre måter enn med ord. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft, sier Paulus. Det skal ikke så mye til for at noen tolker dette som kamp, vold, krig.

Utviklingen ser ut til å gå mot at flere ser ytringskulturens tilkortkommenhet. Og da tenker jeg ikke på ytringsfriheten som en sentral verdi, men troen på at ytringsfriheten kan løse alle problemer. At alle ting kan ordnes ved å finne og bruke de rette ordene. Vi hører stadig flere som uttrykker misnøye med den verbale ytringskulturen vi har. Vi har fått ord som "ordgyter" og "tåkefyrste". "Hykler"
er enda verre, altså en som ikke lever som man sier. Ordets makt er utfordra fra mange hold, er ytringskulturen på hell?

Nytt tak

Oppussinga held fram, og i sommar har eg fått nytt tak på heile huset.

Ein familie av lesarar

Eg kjem frå ein familie av lesarar. Sjølv har eg alltid vore glad i å lese. Søstrene mine er glad i lese (i alle fall den eine ;)) Begge foreldra mine har vore glade i å lese, sjølv om dei ikkje les like mykje lenger. Bokhylla til tante Sigrid har eg skrive om før. Også bestefar, altså morfaren min, var glad i lese. Når foreldra mine diskuterte kva ein skulle kjøpe til han, enda ein som regel opp med ei bok.

Då eg flytta heim igjen og begynte å sjå på det som fanst her, fann eg denne boka, ei gammal utgåve av Onkel Toms Hytte. Inne i boka stod namnet B. E. Maurseth (Bottolf skreiv etternamnet med h til slutt), altså farfaren min, som døydde då han var rundt førti år. Om dette funnet kan tyde på at også han var ein leser, veit eg ikkje. Men i alle fall hadde også han bøker, i alle fall ei bok. Eg bestemte meg for å lese denne gamle boka hans. Men eg fann fort ut at dette berre var den første delen av ei bok som var ganske tjukk. Så då måtte eg kjøpe ei ny utgåve av denne klassikaren, boka som blir hevda å vere ei av dei viktigaste årsakene til at amerikanarane bestemte seg for å avskaffe slaveriet.

Så no er eg i gong. Og kan avsløre at det også vart skrive god litteratur på midten av 1800-talet. Om farfar Bottolf nokon gong fekk lese boka, får eg nok aldri vite.

Pinsebevegelsen i spagat

Det har gått mer enn halvannet år siden jeg sa farvel til pinsebevegelsen. Det betyr ikke at jeg har sluttet å følge med, eller at jeg har sluttet å bry meg. Men det er godt å kunne ha en observatørrolle, og slippe å være følelsesmessig engasjert. For de siste året har pinsebevegelsens arbeid kommet i medias søkelys på en måte man vel ikke har gjort siden Knutby-saken i 2005. Først og fremst på grunn av Rut Helen Gjæverts dokusåpe om sitt eget liv i Jesus Revolution. Så har det ballet på seg. Hans Erik Vigdel gikk i bresjen for et førtitalls andre med sin flengende kritikk av lederstilen i Jesus Revolution. Så kom det avsløringer om kontrollerende og manipulerende bruk av lederskap i Sentermenigheten i Asker. Anders Torp skrev bok om sine skremmende opplevelser i menigheten til sin far, Oslokirken. Legg så til mediestormen rundt Filadelfia Kristiansand sin oppfordring til medlemmene sine om å ta opp private lån for å finanseiere menighetens utbygging, eller Filadelfia Hamar sin kræsjlanding med investeringer i eiendommer for menighetens penger. I sum har 2016 blitt karakterisert som et Annus Horribilis av Egil Svartdahl, og man skjønner hvorfor.

Jeg vil dele noen tanker om hva jeg tror kan være årsakene til at det har blitt slik, hvordan dette har blitt håndtert og hva som kan bli veien videre. Dersom man ser på pinsebevegelsen slik den så ut for 35-40 år siden, var det en bevegelse preget av sterk kontroll. Man stod sterkt på prinsippet om frie menigheter, man samtidig var det lite rom for å bevege seg utenfor det som var akseptert av de ledende "brødrene". Dette førte til en avskalling, menigheter som etterhvert ble etablert tilhørende benevnelsen trosbevegelsen. Med en nye generasjon av pinseledere, så man et klart behov for å ta et oppgjør med denne linjen. man ville ha en åpnere bevegelse, og resultatet var at mange av de personene og fellesskapene som en gang hadde tilhørt bevegelsen, begynte å komme tilbake. Dette gjaldt for eksempel Sentermenigheten i asker, som ble ønsket velkommen i bevegelsen igjen for noen år siden. Jesus Church og pastor Stephan Christiansen ble også en del av bevegelsen noen år tidligere. Det samme gjaldt Jan Aage Torps Oslokirken. Man kan vel hevde at man i sin iver etter å åpne seg opp og ta avstand fra sin tidligere praksis, nærmest ukritisk innlemmet fellesskapssøkende menigheter. Det er vel også liten tvil om at denne utviklingen ble forsterket da man satte som mål at man skulle få femti nye menigheter i bevegelsen før 2020. Og det at man nå er i ferd med å nå målet, er først og fremst fordi mange av de gamle kommer tilbake, mer enn at det blir startet så mange nye.

En slik målsetning er en naturlig konsekvens av den vekst-tankegangen som har preget bevegelsen i lengre tid. Mens den rette lære var vel så viktig som vekst på 70- og 80-tallet, er vekst i dag det eneste saliggjørende. I masteroppgaven min har jeg pekt på at dette er en del av en generell sekularisering av samfunnet, der samfunnets økonomiske veksttankegang blir gjeldende også i menigheten. Konsekvensen av å være i kontinuerlig vekst, uten at man opplever kontinuerlig "vekkelse", blir at man må vokse på andre måter. For eksempel med å innlemme menigheter utenfor bevegelsen.

Jeg tror mye av problemene til bevegelsen ligger her. Man er i mindre grad en ensartet bevegelse, i mye større grad et uforpliktende nettverk. Dermed risikerer man at man kan bli assosiert med og tatt til inntekt for en praksis som i store deler av bevegelsen er fremmed for. Man går stadig lengre ut i spagat i et forsøk på å famne alle. Man prøver å inkludere karismatiske uttrykk og teologi som egentlig er ganske fremmed i bevegelsen. Samtidig vil man inkludere de som går en helt annen vei, mot det kontemplative, inspirert av katolsk og ortodoks kristendom og klosterbevegelsen til Peter Halldorf. Man får også et større innslag av pinsevenner som forfekter en mer liberal teologi, blant annet i møte med samlivsspørsmål. Dette ønsket om å inkludere alt og alt, som i seg selv kan sies å være forbilledlig, er slett ikke uproblematisk. Man står i stor fare for å bli utydelig, og det er vel her man i stor grad står i dag.

I tillegg har man i liten grad vært villig til å ta oppgjør med karismatiske bevegelser i pinsebevegelsens ytterkant og utenfor bevegelsen. Man tar ikke noe offentlig oppgjør med Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge og hans ytterliggående stil og teologi, selv om de fleste av bevegelsens ledere står for noen helt annet. Kanskje er man redd for konsekvensene, all den tid Hanvold har så stor støtte i deler av bevegelsen. (Så kan man jo legge til at bevegelsen ikke akkurat bhar en god tradisjon for konflikthåndtering.) Hanvold ble til og med invitert til å tale på Evangeleisenterets sommerstevne i år. Et annet eksempel er Will Graham, barnebarnet til Billy Graham, som besøkte norske pinsemenigheter i sommer. Graham  er klar på at han mente Donald Trump ville bli en god president i USA. Man kan jo lure på hva en mann som hyller Trumps bøllete oppførsel har å tilføre norske pinsemenigheter. Men dette ble forbigått i stillhet.

Man kan til dels se spagaten også i bevegelsens avis Korsets Seier. Avisens forsøk på å dekke og skildre de ulike synspunktene i bevegelsen, har møtt stor motstand. Mens flere av de ulike journalistene skriver om teologisk nytenking og annerledes praksis, framstår redaktør Anne Gustavsen som en museumsvakt som skal hegne om de tradisjonelle verdiene. Akkurat nå ser det for meg ut som avisen er i ferd med å vende tilbake til det konservative og tradisjonelle, der Kåre Skuland skriver om at pinsevenner bør tro at jorden ble skapt på seks dager, og der Øyvind Gaarder Andersen er den øverste autoritet i samlivsetiske spørsmål.

Men tilbake til Jesus Revolution. Det er denne saken som har stått fremst av alle sakene jeg har omtalt. Hvordan har så bevegelsen taklet dette og hvordan ser veien videre ut? Noe av det man har gjort har vært forbilledlig. Man har gått ut og vist forståelse for opplevelsen folk har hatt i møte med JR og pinsebevegelsen generelt. Man tok seg tid på sommerstevnet til en god debatt om emnet. Man har stilt opp på debatter og vært ydmyke over sine egne feil og tilkortkommetheter. Samtidig er det mye man kunne ha gjort, som jeg tenker at det er naturlig å gjøre. Derfor har Vigdel og andre etterlyst en tydeligere bevegelse. Og man kan skjønne hvorfor.

På bevegelsens lederkonferanse i februar i år, stod Stephan Christiansen og den øverste lederen i pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, på scenen sammen. Her sa Kristoffersen blant annet:

.....våre menigheter i dag, hvor et menighetsmøte, hvor demokratiet fikk det avgjørende ord for veien videre i viktige valg, framfor å lytte til Guds røst og hvor realismen og redselen hindret en til å ta nye ukjente steg......Vi trenger denne tro, denne ånd, dette pågangsmot og denne pionerånd i pinsebevegelsen i dag. Vi må tørre å gå videre. Tørre å ta risiko. Det er alt for mange realister blant oss. Det er alt for mange som vil ha det trygge og kjente. Det er for mange som bare ser på det negative som skjer og ikke på mulighetene som ligger foran. Flertallet røst kan være ødeleggende. Et vedtak i et menighetsmøte behøver ikke være Guds tanke og vei. Vi trenger menn og kvinner som står for Guds ord, hører Hans røst og går på Hans tiltale. Selv om vi ønsket at alle menighetene er levende, voksende og dynamiske, så er ikke det virkeligheten. Hvis vi skal være ærlige, så er vel realiteten i dag at det finnes to kulturer i våre menigheter:

Menigheter som fokuserer på fellesskap, samarbeid og å tjene mennesker i nærmiljøet. Menigheter som er opptatt av å bevare fellesskapet og sørge for at medlemmenes personlige smak blir ivaretatt mer enn å strekke seg ut for å nå nye.

Det er mye jeg kunne ta tak i her, både Kristoffersens forakt for demokratiske prosesser, og hans neglisjering av folks behov for trygghet (et slikt signal er vel kanskje det mest oppsiktsvekkende i denne prosessen). Man kan jo også tolke det dit hen at menigheter som ikke vokser, ikke har Guds velsignelse. Men først og fremst leser jeg dette som en hyllest til Stephan Christiansen og hans lederskap. Ingen er vel i tvil om at pågangsmot, pionerånd og tro er det som har preget lederskapet hans. Det er liten tvil om at Christiansen har hatt en høy stjerne hos Kristoffersen og andre ledere i bevegelsen

I prosessen rundt Frelst-dokumentaren har Kristoffersen vart merkelig fraværende. De gangene han har uttalt seg, har det vært av typen "jeg er lei meg for at noen er lei seg", og "vi jobber med prosesser for å unngå at det skal skje igjen." Det er nesten så man kan få inntrykk av at han har dyttet Andreas Hegertun og Egil Svartdahl foran seg i denne saken. Jeg kunne godt tenke meg å få vite litt om hva bevegelsens leder tenker om det han sa i februar, og det som Gjævert, Vigdal og alle de andre sier. Og om veien videre ikke bare handler om å vise forståelse og få bedre strukturer, men faktisk ta et oppgjør. Og Christiansen har jo gitt uttrykk for at bevegelsen har vært stille overfor han. Gjelder ikke Kristoffersens hyllest lenger? Både Christiansen og de som har gått ut mot ham trenger en tydelighet om hvordan lederne stiller seg til det som har skjedd. For et skikkelig oppgjør har ikke bevegelsen tatt. Og dersom Jesus Revolution fortsatt skal være en del av folden, kommer det heller ikke til å komme. Da blir tausheten ganske ropende og tydeligheten fraværende. Handler det om feighet eller et varmt ønske om at det skal være plass til alle? Spagaten blir i alle fall stadig bredere. Og kanskje er det ikke lederne selv som skal ordne opp i dette, kanskje kan det være en ide å hente hjelp utenfra?

I bunn og grunn handler pinsebevegelsens spagat om det eldgamle problemet man alltid har bært med seg som kristne mennesker, midt mellom Bibelens idealer og en verden i stadig endring. Som den kristne gruppa Casting Crowns har uttrykt det, man lever et sted i mellom.  For man må leve begge steder. Samtidig.  


Fearless warriors in a picket fence, reckless abandon wrapped in common sense
Deep water faith in the shallow end and we are caught in the middle

Moltene

Det er meldt om eit ekstra godt bærår i år, og etter det eg kan forstå, stemmer dette godt. Hagen er full av bringebær, skogen er full av blåbær. Og på fjellet er det molter, mykje meir enn det eg er vant til å sjå i alle fall. Og då eg gjekk og plukka der oppe forrige helg, gjorde eg meg nokre refleksjonar om denne mest ekskulsive av bærsortar vi har her i landet. For moltene skiljer seg ut frå blåbæra og tyttebæra og alle andre bær.

Ein ting er at ein brukar plukkar dei andre bæra med plukkar, der det handlar om å raske med seg mest mogleg. I plukkaren får ein med seg mykje anna enn berre bæra, lyng og gras, mogne bær saman med umogne eller overmogne. Moltene plukkar ein ein om gangen, forsiktig løsnar ein dei frå krona dei står i. Dei som endå ikkje er mogne, strittar imot, kronblada klyngar seg til bæret og nektar å gje slepp på det. Og for å verne dei umogne bæra enda meir, har dei som styrer landet bestemt at det er straffbart å plukke umogne molter. Når bæra er mogne, brettar kronblada seg ut, som for å seie: Greit, no er eg klar. Men ver varsam.

Noko eg la merke til der oppe på fjellet, var at moltene vaks best i nordvende skråningar. Ein underleg observasjon, tenkte eg, og sjekka det når eg kom heim. Eg fann ut at det stemde, men ikkje kvifor. (Kjelde: http://www.fjellogfiske.no/linkesider/multer/multer.asp). For det er jo mest sol i dei sørvende skråningane og der det er flatt. Kvifor trekk moltene seg vekk frå sola, inn i skuggen? Kvifor likar han seg best der andre bær veks dårlegare? Er det fordi han ikkje likar den harde konkurransen om den beste jorda og det beste lyset, og heller nøyer seg med mindre for å få vere i fred? For der moltene veks, finn ein ikkje så mykje andre bær. Den likar seg best for seg sjølv.

Moltene er samstundes uføreseilege. Ein har aldri noko garanti for at du vil finne molter der ein skulle tru ein ville finne dei. Enkelte år finne ein omtrent ingen. For sjølv om moltene dreg seg attende til solfattige skråningar, vil ei einaste natt med frost totalt øydeleggje dei. Dei krev ikkje så mykje, men dei blir øydelagde når dei blir utfrosne.

Molteplukkarane er vanlegvis veldig tilbakehaldene med å avsløre kor dei beste molteplassane er hen. Moltene lar seg best finne av dei som er kjende, vande og trygge. For kanskje blir plukkarane prega av bæra dei jaktar etter. Påverka av moltene sin natur, som vare, forsiktige, tilbakehaldne. Moltene er ikkje naturens masseproduksjon. Dei er eksklusive.

Så kan ein vel tenke at også mange menneske er som moltene. Dei er ikkje alltid dei som gjer mest ut av seg, eller er enklast å forstå. Dei trivast ikkje i konkurranse om dei beste plassane. Dei kan trekkje seg attende til dei einsame plassane. Og dei er lett å fryse ut. Men om dei får trivast og vekse, er ingen så eksklusive og verdifulle som dei.

Tidskapsel II

Mormora mi vokste opp på Røssvassholmen. I dag er det Norges nest største innlandsøy, før Røssvatnet ble oppdemt (noe som er blitt karakterisert som Norges største miljøkriminalitet) var den enda større. Det var flere gårder på holmen, og selv om alle er fraflyttet, er de godt synlige i landskapet. Bestemor vokste opp på Sandneset, en gård som ikke er synlig fra vannet. Fetter Andreas ble med på tur ut dit forrige uke, og det som møtte oss, kan vel også karakteriseres som en tidskapsel. Det gamle huset, som riktig nok ser ut til å være i ferd med å gi tapt mot naturkreftene, stod omtrent akkurat som det gjorde da det ble fraflyttet i 1966. Inne var det møbler, kopper og kar. Ei gammal barnevogn stod der og noen gamle vindu som tydeligvis var kjøpt inn, men aldri ble satt opp, stod langs veggen. Den gamle grønnfargen på det ene rommet var mirakuløst godt bevart. Rundt huset vokste de gamle ripsbuskene videre, selv om ingen plukker lenger. De gamle uthusene var borte, men man kunne se tydelige spor etter hva de var brukt til.

Kanskje er det siste året dette huset står og forteller om det yrende livet som engang var her (mellom ti og femten mennesker bodde samtidig i huset, barn, voksne, besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn). Det ble avvist å bygge ut elektrisk strøm til holmen, og da de siste beboerne der fikk tilbud om god kompensasjon for å flytte, gjorde de fleste det. Men mange av etterkommerne etter de som flyttet, har fortsatt hytter på holmen, stedet der de engang vokste opp.