søndag 1. mars 2015

Den nye reformasjonen - elleve år etter

Responsen etter innlegget mitt om pinsebevegelsen har vært overveldende. 900 treff har innlegget fått, noe som er godt over gjennomsnittet ;) Mange har gitt meg positive tilbakemeldinger og sier at de kjenner seg igjen. Noe av det jeg omtaler i innlegget, er hvordan pinsebevegelsen forholdt seg til det som ble kalt "Den nye reformasjonen". Den nye reformasjonen er tittelen Åge Åleskjær gav til forkynnelsen og fokuset man hadde i hans menighet Oslo Kristne Senter det første tiåret av det ny millenniet. Årsaken til at han ga det denne noe svulstige tittelen var at han hevdet at man trengte å fornye og forsterke fokuset Martin Luther hadde kommet med: Nåden alene. I innlegget mitt skrev jeg:

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

I dette innlegget vil jeg si litt om denne "nye reformasjonen", hvordan det var på denne tida, og hvordan jeg ser på dette i dag. Når jeg titulerer innlegget med "elleve år etter", er det fordi 2004 var året der denne læren fikk sitt gjennombrudd i Norge, gjennom Åge Åleskjærs bok "Fullstendig frihet" og samme mann sitt seminar "Radikal, kompromissløs nåde". Boka og forkynnelsen fikk ringvirkninger langt utover Åleskjærs menighet, og jeg var kanskje en av dem som ble mest influert. Samme år ble også Steve McVeys bok "Grace walk" gitt ut på norsk under tittelen "Vandre i Guds nåde". Jeg fikk boka til jul, og det fins vel knapt noen bok jeg noen gang har lest som har hatt større innflytelse på livet mitt.

Mitt første møte med Åleskjærs forkynnelse var da jeg gikk på bibelskole på midten av 90-tallet. Jeg merket at forkynnelsen appellerte til meg på en spesiell måte. Åleskjær er en utrolig flink formidler, samtidig var det noe i det han sa. Fokuset på Guds nåde. Forsøket på å skrelle bort alt som ikke var ekte kristendom. Følelsen av å bli løfta opp etter at man hadde hørt på. Det samme skulle også prege mine idealer som forkynner. Målet var at folk skulle bli løfta opp av å høre på, i stedet for å bli trykt ned av å høre om hvordan alle ting BURDE ha vært. På bibelskolen lærte vi at man skulle ha en fifty/fifty balanse mellom å forkynne lov og evangelium. Sånn var det ikke med Åge. Der var det 100 % evangelium. Slik ble det med meg også. De få gangene jeg skulle balansere, falt det liksom i fisk. Det var ikke slik jeg ville forkynne.

I den første tiden etter bibelskolen, hørte jeg ikke så mye på Åleskjær, siden jeg jobbet i en annen sammenheng, og hadde andre fokus. Det handlet om å få menighetsarbeidet til å fungere og vokse. Men fokuset på nåden i forkynnelsen preget meg hele veien. Samtidig opplevde jeg det problematisk når mye av det jeg selv hørte på i mine sammenhenger, var sentrert rundt helt andre ting, først og fremst metodefokuset jeg har skrevet om tidligere. Da jeg ble klar over hva som var i emning på OKS, jeg husker ikke helt når og hvordan det skjedde, ble jeg veldig begeistra. Det var fantastisk å oppleve at det samme budskapet jeg selv prøvde å fokusere på, ble løfta fram så klart og tydelig. I tillegg ble det spissa, og jeg opplevde at jeg fikk svar på mye av det jeg undret meg over i møte med Åge og andre forkynnere som besøkte OKS. I første rekke handlet det om Joseph Prince fra Singapore, som gikk enda lengre enn Åge i sin radikale forståelse av Guds nåde. I tillegg gikk Peter Ljunggren, som er en svensk-canadisk korstogsevangelist, gjennom sin egen personlige nåderevolusjon, og brakte begeistret fortellinger om dette. Et par år senere kom også Steve McVey til OKS.

Denne perioden er nok den tida av mitt kristne liv jeg opplevde mest begeistring over det å være et kristent menneske og en kristen forkynner, Jeg opplevde at det budskapet jeg trodde på og forkynte var så radikalt og så fantastisk at jeg virkelig kunne være stolt av det. Å lese Bibelen, å forberede prekener og preke var som en rus, jeg ble nesten høy på evangeliet. Det å stadig oppdage nye ting når jeg leste Bibelen, å oppleve at Gud åpenbarte ordet hver gang jeg leste, og å oppleve noe av den samme begeistringen hos dem jeg forkynte for, var enormt tilfredsstillende. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg med åpne øyne søkte å oppleve denne rusen igjen og igjen og rimelig ukritisk slukte det som kom fra Åleskjær, Prince og de andre forkynnerne.

Det som kanskje var det viktigste, var at gudsbildet mitt ble endret. Bildet jeg hadde vokst opp med, som på mange måter var som fifty/fifty lov og evangelium, var vanskelig å være begeistra for og vanskelig å omfavne. Nå ble gudsbildet helt nytt, og det gamle gudsbildet jeg hadde med meg fra pinsebevegelsen ble bytta ut med et som jeg opplevde som mye bedre og mer enhetlig. Et annet viktig punkt var læren om at nåden ikke bare gjaldt for å bli frelst, for at man deretter måtte gjøre så godt man kunne for å leve det kristne livet. Nå ble nåden kraften som utførte alt, absolutt alt i kristenlivet. Nåden var ikke bare en fallskjerm som løste seg ut når det gikk galt, men nåden var selve luften som gjorde at man kunne sveve, for å bruke en av metaforene som Åge selv brukte. Noen av titlene fra Åges seminar i 2004 viser fokuset: "Det er ikke opp til oss, men til Ham" og "Nåde pluss ingenting". Egentlig var det vel på denne tida jeg slutta å være pinsevenn. Jeg fikk frihet til å forkynne "den nye reformasjonen" i min lokale menighet og merka veldig tydelig på pinevennenes predikantkonferansen at dette var jeg ikke en del av lenger.

Selvsagt var det slik at denne nye forkynnelsen reiste nye spørsmål, ikke minst hvordan man skulle forstå de delene av Bibelen som ikke var like "nådige". Åleskjær tok tak i en del av disse spørsmålene. Blant annet vektla han at det var Paulus som var "vår mann". Man tolket blant annet ordne til Jesus i en dispensasjonalistisk sammenheng: Jesu ord gjaldt i liten grad oss hedningekristne, hans mandat var å tale til jødene, og man måtte forstå både fadervår og misjonsbefalingen i en slik kontekst. Han understreket samtidig at man ikke nedprioriterte Jesu ord i forhold til Paulus'. Det ble forklart med at det Paulus forkynte var Jesu ord, men at "nå taler han fra himmelen". Paulus' evangelium var direkte tale fra Jesus fra hans nye posisjon i det himmelske. "Nå taler han fra himmelen" ble også tittelen på Åleskjærs nye bok i 1996.

Det var her pinsebevegelsen hoppet av og tok avstand. Pinseteolog Øyvind Gaarder Andersen kalte læren for "...en oppsplitting av NT som skaper usikkerhet og forvirring,"og på predikantkonferansen gikk flere i rette med Åleskjærs lære. Som jeg har skrevet om tidligere, var det en stor skuffelse for meg, selv om jeg egentlig allerede hadde fått pinsebevegelsen på en armlengdes avstand. Fetteren min, Fred Josef, karakteriserer det på denne måten:

Jeg trodde virkelig på "den nye reformasjonen", og på at den skulle få omkalfatre alt som hadde stivnet og størknet. Jeg luktet virkelig noe stort, endelig skulle vi få formidle hva evangeliet virkelig var. Men så opplevde jeg til min fortvilelse at pinsebevegelsen sa "takk for et fint innspill, nå skal vi over på neste post på programmet", før den subbet videre på sin vei til ingensteds.

Selv opplevde jeg Åleskjærs nye bok som en logisk konsekvens av det som hadde blitt forkynt hele tiden. Siden man fokuserte så sterkt på de nådiske sidene av forkynnelsen, måtte man finne en forklaring på de mer loviske. Å forklare det med at det tilhørte en annen tid, var god nok forklaring for meg. Som Åge er jeg en person som liker sammenhenger og logikker. Jeg må forstå for å akseptere. Åge selv forklarte jo mange ganger at han var tidligere matematikklærer som elsket logiske slutninger. Det var ikke mye plass til paradokser eller uløste mysterier.

Etter 2007 ble den nye reformasjonen  stadig mindre betydningsfull i livet mitt. Jeg leste Joseph Prince' nye bok "Destigned to reign" og oppdaget at mannen på mange måter var en klassisk representant for amerikansk framgangsteologi, noe som aldri har tiltalt meg. Steve McVey kom også med en ny bok, "Walking in the will of God", der budskapet mer eller mindre var klassisk amerikansk predestinasjonslære: Alt som skjer er Guds vilje, bare slapp av og aksepter det. Åleskjær selv følte nok behov for å svare på kritikken som hadde kommet, ikke minst om at den nye læren oppfordret eller ga lisens til å synde. Han skrev boka "Respons", hvor han understreket at nådesbudskapet måtte responderes av oss for at det skulle få en effekt. Alt dette var med på å redusere den radikale, frigjørende effekt budskapet hadde hatt fra dem som hadde presentert det. Da Åleskjær også inviterte britiske Mark Scanlon til lederkonferansen sin, skjønte jeg hvilken vei det gikk. Scanlon, for øvrig en av de beste metode-predikantene jeg har hørt, var likevel akkurat det: en metodepredikant. "Hør hvordan vi har gjort det og lær av oss". Det var her Prince og McVey var så annerledes, De snakket omtrent aldri om vekst eller strategier. De snakket om hva evangeliet var og ikke var, og hvor god og nådig Gud er. Scanlon hadde allerede da besøkt predikantkonferansen til pinsebevegelsen året før. Dette ble siste gangen jeg dro til OKS.  

Samtid foregikk det ting i mitt eget liv. Jeg fikk hjerneslag, en helsemessig nedtur, problemer med angst og en generell lavere livskvalitet. Samtidig opplevde jeg en tiltakende troskrise som kulminerte høsten 2010. I ettertid ser jeg at budskapet fra denne nye reformasjonen  var med på å framsynde denne krisen, som sikkert hadde kommet uansett. Men fallhøyden fra tro til tvil er mye større når troen og begeistringen er så sterk som den var for meg i denne perioden. Jeg hadde fått et gudsbilde som enda tydeligere fortalte at Gud var uendelig god, ikke bare ganske bra. Da ble kontrasten til krisene i mitt eget liv enda større. Alteranivet med å gå tilbake til et gudsbilde der gud var både god og uforståelig som jeg hadde før, ble umulig. Dersom Gud ikke var så god likevel, kunne det være det samme med hele greia. Den herlighetsteologien jeg hadde omfavnet, for på sett og vis var det jo det det var, selv om den var annerledes enn det man vanligvis forstår med dette begrepet, ble for meg akkurat slik den ofte ble presentert å ikke være; for god til å være sann. I tillegg ble det klart for meg at denne læren slettes ikke var ny, men at den derimot ble utformet på 1800-tallet og senere avvist av de fleste. I tillegg begynte jeg å grave ned i spørmålet som Åge aldri helt kunne eller ville forklare: Hvorfor vil en god Gud dømme folk til en evig fortapelse? I det hele tatt ble nådebegrepet problematisk: Hvorfor skulle Gud dømme oss til døden og så benåde oss? Hvorfor skulle han dømme oss i det hele tatt? Ville en god Gud gjøre det?

Det var også andre spørsmål som jeg bar med meg gjennom hele denne tida.  Dersom man skal "kaste ut loven", hva skal komme i stedet? Det ble jo sagt at Ånden skulle være nok til å veilede oss, men dette svaret tilfredsstilte meg aldri helt. Jeg klarte heller aldri å forene det varme og gode gudsbildet med mange passasjer i Bibelen som ikke stemte med dette. Slik ble det mer problematisk å lese bibelen, det ble så mange historier og bøker man måtte holde seg unna. og det å forkynne ble nærmest umulig. Det ble altfor mange emner som ble for problematiske til at man kunne snakke om dem. Til slutt måtte jeg innse at dersom jeg skulle bevare troen, måtte den redefineres og formes helt på nytt. En prosess som jeg fortsatt holder på med.

Fortsatt ser jeg på denne tida som en fantastisk flott tid i livet mitt. Den begeistringen og inspirasjonen jeg hadde, og også fikk være med å smitte andre med, er jeg glad for at jeg fikk oppleve. Samtidig ser jeg at jeg var altfor ukritisk, at de mange spørsmålene som denne læren reiste, ble ignorert og tilsidesatt. Selv om jeg i dag ser at jeg og flere med meg fant for enkle svar på for vanskelige spørsmål, har jeg fortsatt stor respekt og sans for Åge Åleskjær, Steve McVey og flere, for hva de tror på og står for. Så har min egen vei gått i en annen retning, der jeg ser annerledes på ting. Men dersom gudsbildet mitt igjen skal bli helhetlig, håper jeg at bildet som former seg, ligner på det bildet jeg hadde på denne tiden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar