lørdag 18. februar 2017

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar