søndag 2. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #3 Naturen

Hornindalsvatnet
You fill up my senses, like a night in a forest
like the mountains in spring time, like a walk in the rain
like a storm in the desert, like a sleepy, blue ocean
(John Denver)

Naturen. Så enkelt som det. Dette er nok en verdi som har blitt viktigere for meg etterhvert. Eller kanskje har jeg bare blitt mer bevisst på hvor viktig den er for meg. Gradvis, gjennom små og store drypp og opplevelser.

Fra jeg var liten var jeg vant til å gå i skogen og leite etter sauer på høsten. Dette er noe jeg husker som spennende, spesielt de gangene vi faktisk fant det vi leita etter. Men det handla nok mer om sauene enn naturen. Jeg gikk også en del på ski, uten at jeg fant den store gleden med det. Jeg husker en gang jeg skulle gå på Gulkoppen på ski sammen med faren min og søstra mi. I et sjeldent filosofisk øyeblikk skuet faderen ut over fjellene og proklamerte at det var fantastisk å tenke på at Gud hadde skapt alt dette. Jeg trakk bare på skuldrene. Ikke kom vi til topps heller.

Men mye har forandra seg underveis. Å bo så mange år borte fra skogen og fjellene, og så komme tilbake gjorde noe med meg. Jeg oppdaga at jeg savna det å bo så nær naturen. Selv om jeg ikke benytta den så mye, visste jeg at den alltid var nær og tilgjengelig. Det var noe helt annet å bo i et byggefelt. Og ei dame fra de østlandske flatbygder må også få en god del av æren. Begeistringen hun uttrykte da hun kom til det spekatakulære Vestlandet, bevisstgjorde nok meg også på den fantastiske naturen jeg er omgitt av hele tida. Et sted på veien oppdaga jeg musikken til den amerikanske artisten John Denver og hans nydelige skildringer fra naturen i Montana, Colorado og Rocky Mountains. Så har jeg fått reist og sett mye av det utrolige landet vårt, som du ser på bildene i bunnen av innlegget

I tidligere tider så man veldig annerledes på naturen. Da var naturen en nødvendighet som ga folk et livsgrunnlag, men også en hindring, noe som skulle overvinnes, beherskes, kontrolleres. Den skulle kultiveres. Myrer skulle dreneres og dyrkes. Trær skulle hogges, røtter skulle fjernes. Hauger skulle jevnes, veier skulle ryddes. Bibelen forteller om at også Guds menn var sånn. Deres oppdrag kunne beskrives på denne måten:


En røst roper:
Rydd Herrens vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
(Jesajas bok kapittel 40, vers 3-4)

Det handlet heller ikke først og fremst om å bestige toppene, men å finne den letteste veien mellom toppene. Det handlet ikke om å nyte naturen, men å bruke den og utnytte den. Senere ble dette til kraftutbygging, og bygging av jernbane, for å nevne noe. Naturen skulle overvinnes og brukes. Som forfatteren Bergsveinn Birgisson skriver om vikingtida i boka "Den svarte vikingen":

Naturen er en jotun som gir og tar - den gir rikelig med jordavling og fisk, for siden å ta folk med snøskred og havstorm. Den er en jotun som må temmes og bekjempes, og dette er selv opprettholdelsen av livskampen: å ta opp kampen mot naturjotnen. Det er fremmed for Geirmund å tenke på naturen som vakkker, slik man har gjort det siden man mistet kontakten med den - antakelig forutsetter slike tanker en urban tilværelse, fremmedgjøring, turisme og en god dose klassisk tankegods.

Å overvinne naturen er riktignok også et stort element i dag. Det er jo derfor vi vil til topps. Det er derfor vi jakter og fisker, for å konkurrre med dyrene og vinne. Jeg kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å nå topper jeg virkelig har strevet for å nå. Og jeg kjenner en tilfredstillelse når motorsaga mi kutter ned akkurat de trærne jeg har bestemt meg for å kutte ned. Jeg er herre over naturen og jeg liker det.

Men for meg og mange andre i vår tid, har andre perspektiver kommet i tillegg til dette, og delvis også erstattet det. Naturen, skogen og fjellet har blitt fristeder hvor vi kan komme oss vekk fra stress, travelhet og jag etter framgang. Tida står stille i naturen. Ingenting haster. Naturen er til for å nytes, for å suges inn og finn nye krefter i. Vi får en dyp følelse av lykke og mening av å bare være til stede i naturen, å kjenne, smake, lukte og lytte. Og det som i vår tid har blitt det viktigste: den urørte naturen. Naturen som må beskyttes, vernes. Naturen som ikke skal systematiseres, beherskes, overvinnes. Naturen som skal få være som den er, som et minne om uendelig forhistorie og et evig kretsløp som ikke skal manipuleres.

Jeg har tildigere skrevet om det guddommelige kaos. At naturen, selv om det finnes en orden og en styring med det hele, også bærer preg av tilfeldigheter, Hvor trærne står, hvor høye fjellene er, hvor bekkene renner. Ingenting er likt og ingenting er i mønster. Og dersom man tror på en Gud, er kanskje dette også viktig. At ikke mennesket bare skal jevne hauger og rydde veier, men også verne om det skaperverket som er. Selv om det er tungvint og utilgjengelig.

Alt dette er betraktninger jeg har gjort meg den siste tiden. Samtidig har kjent på et sterkt ønske om å gjøre dette til mer enn bare tanker og betraktninger. Derfor sitter jeg kveld etter kveld og ser på kart over nasjonalparker på nettet. Derfor ser jeg gamle programmer om Lars Monsen på nettet, og leser bøkene hans. Derfor driver jeg og kjøper og bestiller turutstyr for tusenvis av kroner. Kanskje er dette min førtiårskrise, som i reklamen, der jeg kommer til å selge alt på Finn.no fordi det aldri ble noe av. Uansett er vel dette bedre enn å kjøpe Harley eller Porsche ;) Men jeg håper det er mer enn det. Jeg håper at denne verdien skal bli noe som jeg oppsøker mer og mer. Som blir viktigere og viktigere for meg. For jeg begynner å forstå at det ligger så utrolig mange opplevelser og rikdommer og venter på meg i naturen.

For meg har nok turene i naturen i for stor grad handlet om å nå mål, nå toppen, følelsen når jeg har fullført turen. I mindre grad har jeg klart å nye turen eller kjent på opplevelsen av å bare være ute. Det har jeg tenkt å gjøre noe med nå. Erfare at det er veien til målet som er selve målet. Å leve i øyeblikket, i nået, uten tanke på det som følger etterpå. Her har jeg nok mye å lære, så det er på tide å begynne.

Så nå venter jeg på at snøen kan forsvinne, så jeg kan gå ut i skog og fjell, slå opp teltet og tenne bålet. Jeg må nok øve en del for å mestre det livet. Og til sommeren håper jeg å få til en ukes vandring i Bøgefjell. Det er godt å ha et mål å planlegge og jobbe mot. Så håper jeg at de få som leser dette, også vil la seg inspirere til å oppsøke naturen, også den som ikke er opptråkket eller veldig tilgjengelig. Hvis ikke kan kanskje John Denver inspirere deg.











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar