Topp 25 - mine favorittfilmer - en oppdatering

Tid for å oppdatere denne også. Siden sist har jeg sett en god del filmer, men ikke veldig mange som får plass på lista. Det skal noe til å lage en historie som skiller seg ut i mengden. men noen gode filmer har det blitt. De nye står i kursiv. Og for å gjenta det jeg sa da jeg presenterte den første listen:

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Seven pounds. 2008.

En usedvanlig sterk og gripende film om å ville gjøre opp for seg og å ofre seg for andre. Gradvis i løpet av filmen forstår vi hva hovedpersonen, spilt glimrende av Will Smith, forsøker å oppnå med alle menneskene han oppsøker og forsøker å hjelpe. Til slutt kommer det endelige valget om å redde seg selv eller den han elsker.

7. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien om gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

8. Slumdog millionaire. 2008.

En fantastisk historie fra veien fra slummen til milllionærstatus. Fantastisk spilt og fortalt, med et utall av gripende scener.

9. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

10. Never let me go. 2010.

Filmatiseringen av Kazuo Ishiguros bok har klart å ta vare på den fantastiske atmosfæren i boken. En vakker og rørende skildring av livets sårbarhet.

11. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

12. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

13. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

14. Me, myself & Irene. 2000.

En annen av Jim Carreys glimrende, elleville komedier. Denne gang som schizofren politimann.

15. Shutter island. 2009.

Leonardo Di Caprio spiller som alltid glimrende i denne filmen om snikende galskap. Overraskende vendinger og en guffen atomsfære skaper en førsteklasses thriller.

16. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

17. Passion of the Christ. 2004.

18. Volcano. 1997.

19. Kopps. 2003.

20. Clockwise 1986.

21. Ben Hur. 1959.

22. Hotel Rwanda. 2004.

23. Walk the line. 2005.

24. Hawaii Oslo. 2004.

25. Black hawk down. 2001.

Krim og det bestialske

Denne uken er det krimfestival i Oslo. Krim er i skuddet som aldri før og noen av de bestselgende forfatterne i dag, er krimforfattere. Spesielt suksessen til Jo Nesbø blir lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt. Nå har en annan norsk krimforfatter, Gert Nygårdshaug kastet en brannfakkel inn i krim-idyllen. I et oppslag i Dagbladet karakteriserer han norsk krim som "en orgie i tortur og fullstendig urealistiske drapsmetoder":

Med den volumøkningen vi ser på krimutgivelser i dag, hausset opp av forlagene, strekker ikke fantasien hos mange til for å skape en god krimhistorie. Dette kompenseres ved å klekke ut enkle plot, der det eneste nye blir en orgie i bestialske nyskapninger i form av tortur og fullstendig urealistiske drapsmetoder. Jeg har vel sjelden lest så mye - unnskyld uttrykket - søppel som det som utgis mellom to permer i dag, benevnt som krim. Det hjelper lite å skrive om bukspretting, avhogde lemmer og avflekking av hud når språk og komposisjon, for ikke å si plottets troverdighet, er under lavmål,

Selv leste jeg enormt mye krimlitteratur da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg var det en åpenbaring å komme til det kommunale biblioteket og for første gang møte voksenlitteraturen. Ofte kunne jeg sluke 3-4 bøker i uka, og veldig mye av det jeg leste var krim. Ikke var jeg spesielt kresen heller, selv om jeg også oppdaget at det fantes gode og dårligere bøker også i denne sjangeren. Some en ung kristen gutt, hadde jeg jo noen kvaler med å lese så mye om drap og grusomheter. Blant annet gikk jeg og noen venner for å snakke med leirpresten da vi var på leir, for å finne ut om det var greit for kristne å lese så mye krim. Jeg husker ikke helt hva han svarte, men han ble ganske forbløffet da jeg fortalte hvor mye jeg leste. Men etterhvert nådde jeg et metningspunkt. Siden har jeg knapt rørt sjangeren. På en måte kan man forstå hva dramatikeren Jon Fosse sier når han sier om krim at "Det er ikke litteratur", selv om han kanskje går litt langt. For det finnes selvsagt krim som er god litteratur.

Uavhengig av det Nygårdshaug sier, må jeg også si at jeg har lagt merke til det samme som han. For meg virker det som man må gå lenger i beskrive grusomheter og bestialiteter for å vekke oppmerksomhet. Med bakgrunn i suksessen til Jo Nesbø og Stieg Larsson, som jeg forøvrig bevisst har unngått, og deres beskrivelser av det bestialske, kan man jo forstå at mange vil følge samme lest. Også i Tv-serier som CSI og spesielt Criminal Minds ser man dette tydelig. Og jeg har flere ganger spurt meg selv når jeg har sett på sistnevnte: Hvorfor vil du sitte her og se på hvordan grusomhetene blir utbrodert og malt på denne måten? Gjør det seriene mer underholdende og bedre? Jeg tviler.

Krimforfattere har selvsagt lat seg provosere av Nygårdshaugs uttalelser. En av dem er Jørgen Brekke:

Jeg kan være enig i at det er for mye overfladisk vold, men når det er sagt synes jeg denne typen kritikk nærmer seg sensur. Han har bestemt seg på forhånd for hva en bok kan inneholde og ikke, og den type litteraturkritikk hører hjemme på 1700-tallet,

Selv om jeg nærmest aldri leser krim lenger, har jeg faktisk lest Brekkes debutbok "Nådens omkrets", som fikk veldig gode anmeldelser. Selv valgte jeg den på grunn av den spennende tittelen. Etterpå følte jeg meg rimelig snytt. Og helt uforstående til at så mange anmeldere falt for boken. Og Brekke følte seg nok truffet av Nygårdshaugs kritikk, for boken er et kroneksempel på det han kritiserer. Bestialske drap, mangel på spenning og framdrift, et syltynt plott og en sløvt klimaks.

Selv lurer jeg på om utviklingen har blitt slik fordi det er det folk vil ha? Foretrekker vi det bestialske og skremmende framfor den blodløse Poirot-krimmen fra gamle dager? Må vi bli sjokkert for å bli underholdt? Og blir vi egentlig sjokkert av noe lenger? Jeg vet ikke. Men jeg foretrekker å lese andre bøker enn krim.

Can you handle the taste?

Eit av dei store eksistensielle spørsmåla er: Kvifor må eg heilt til Sverige for å få fleire boksar av dette velsigna livsvatnet? Berre 27 stk igjen i kjøleskåpa.....

Den siste viking

De hadde inga salmebok, men denne kunne de utenat. Og nå sang de. Barnestemmen til Lars over de andres. Per Suzansa folda hendene med vottene på og sang. Kaneles Gomon stemte i og sang og tenkte på sin  gamle far. Det gule lyset i flaska skinte så godt det kunne i det vesle rommet og over karene, som satt her i full sjøhyre mot frosten. Men Lars syntes nå under under salma at de alle ble forvandla. De ble til disipler - slik som fiskerne en gang var. Og salma passa så til livet her i øydemarka, på den sjuke fiskarn og på dem som satt i ei husmannsstue langt der sør og skulle bli uten forsørger.
Da salma var slutt, tok Henrik handa ut av votten og la den over panna til den sjuke.
"Har du noe du vil ha sagt oss, Elezeus?"
"Ja"
"Har du kanskje gjort no mot non, som du synes er slemt, og som vi kan prøve å gjer godt igjen?"
"Ja. Hels a Beerit."
"Var det itj nå anna?"
"Nei. Prøv å hjelp a Berit."
"Det lover vi deg, Elezeus. Hu Berit skal ha mat og klea så lenge det fins i mitt hus."
"Det...det var bra det."
Det varte ei stund, så spurte Henrik igjen: "Trur du på Vårherre da, Elezeus?"
"Ja."
"Og angrer du det du har gjort, som itj var som det skulle?"
"Ja - åh! Ja!"
Litt etter fortsatte Henrik, mens handa stadig lå på panna til den andre.
"Så tilsei eg deg, på Gud den allmektiges vegne - alle dine synders nådige forlatelse, i navnet Gud Faders, Guds Sønns og Gud den Helligånds."
Så gav han ham den vesle brødbiten og en sup av koppen.
Og så sang de salmevers igjen.
Etterpå satt de ei stund og tidde og så fram.
Det var Arnt Åsan som endelig sa: "Det blir itj så godt for a Berit."
Kristaver svarte: "Vi får gi a ei handsrekning så godt vi kan."
"Hm!" sa de andre og var enige.
Da Per Suzansa skulle gå, bøyde han seg over den sjuke og sa: "Farvel da, Elezeus!"
"Farvel."
"Du....du får hels i forvegen da. Eg kjem snart etter."
Så snudde han seg mot de andre, sa god natt og gikk bøyd ut av den vesle døra.


Johan Bojer

Topp 25 - mine favorittplater - en oppdatering

For litt over to år siden lanserte jeg mine 25 favorittplater. Siden den gang har jeg jo hørt noen flere plater og tenkte det var tid for en oppdatering. Også denne gangen har jeg begrenset meg til en plate fra hver artist. De som er nye på listen, har jeg satt i kursiv.

1. Written on the Wind - Chuck Girard. 1977.
For en fantastisk plate. Har hørt den sikkert 500 ganger, men er like imponert fortsatt. Flotte tekster, gjennomførte arrangementer, og den har denne posisjonen selv om det faktisk er et par låter her som ikke er så bra. Finnes dessverre ikke på CD.

2. Ending is beginning - Downhere. 2008.

Denne plata er på stadig opptur på denne lista, spesielt etter at jeg hørte bandet live. Dype og reflekterte tekster og melodier som sitter og blir sittende. Det enkle er ofte det beste, ikke mye overarrnagering og symfoniorkestre her.

3. Fallen - Evanescence. 2003.
Fantastisk flott plate hvor omtrent alle sangene er fulle av nerve, følelse og fantastiske arrangementer. Dette er moderne musikk slik den skal lages, gjennomarbeidet og spennende. Platen er dyster, men full av engasjement.

4. Comatose - Skillet. 2006.

Plate som har mye til felles med den forrige, kraftige gitarer og piano/keyboard i en flott mix. Gjennomførte arrangementer og kraftige tekster. Fengende musikk som ikke taper seg mye etter et par hundre gjennomhøringer.

5. Back home again - John Denver. 1974.
Jeg elsker Denvers varme sanger om hjemmeliv, amerikansk natur og kjærlighet til mennesker og land. Vakre melodier framhever de poetiske tekstene.

6. Ten new songs - Leonard Cohen. 2000.

Leonard Cohen er vel først og fremst kjent som en stor poet og tekstforfatter. Jeg liker lyden av ordene hans, selv om jeg ikke skjønner så mye av meningen i dem. Denne platen er vakker og stemningsfull med lekre melodier og nydelig koring.

7. Legacy - Michael Card. 1983.

Michael Card er et geni av en låtskriver og beskriver bibelske emner og personer på en fantastisk måte til sine veldig melodiøse melodier. På denne plata, som er hans andre av veldig mange, er han på sitt beste. Klassikere som "El Shaddai" og "Love crucified arose" finner du her.

8. A thousand true stories - Silje Nergaard. 2009.

En nydelig vakker plate med et lekkert lydbilde. Siljes stemme omgitt av stemningsfullt akkompagnement, ganske minimalistisk, men melodisk og stemningsfullt. Spesielt "Frozen" er fantastisk vakker.

9. Desire - Bob Dylan. 1975.
Bob Dylan hører til langt oppe på en slik liste. Her er han på sitt mest melodiøse og på sitt lengste, med sanger på 8 og 11 minutter. Jeg elsker slikt. Her finner du blant annet klassikeren "Hurricane".

10. Now do you understand - Randy Matthews. 1975.
Beste live-plata jeg har hørt. En mann, en gitar, fantastisk publikum, morsomme historier, rørende fortellinger og geniale, enkle sanger. Skulle ønske jeg var der.

11. Viktoria - Maria Mena. 2011.

På denne platen har ikke Maria bare en par hits med en del platefyll, slik hun ofte har hatt før, men platen er gjennomført melodisk og nydelig. Tekstmessig kan hun fortsatt noen ganger overdrive ordbruken, men hun er på mange måter et musikalsk geni. Flott at det blir laget så vakker musikk fremdeles.

12. The unforgiven - Within Temptation. 2011.

Herlig melodiøs hardrock med assosiasjoner til 80-tallet. Utrolig fengende låter som man blir glad av å høre. På denne platen har bandet valgt å tone ned sin bruk av kor og symfoniorkester. Det kler dem, og dette er deres beste plate, full av potensielle hits.

13. Tell 'em again - Dallas Holm. 1978.

Dallas Holm har en inderlighet og pasjon som det er vanskelig å finne hos noe andre. Han synger med sterk følelse og har et klart budskap å komme med. Dette er varm musikk som gir deg en god følelse, selv om dette ikke er så veldig avansert.

14. More power to ya - Petra. 1982.

Mange minner knytter seg til denne. Etter min mening er dette gruppen på sitt definitive høydepunkt, og her finner du klassikere som Judas Kiss og Road to Zion

15. Brother of the son - Don Francisco. 1976.

Kunne tatt med flere av platene hans her. Fantastisk storyteller, har en evne til å fortelle lange historier som berører kraftig selv om melodiene kan være noe enkle. Og stemmen hans er ikke den beste. Men en ener på sitt felt.

16. Everybody needs a little help - David Meece. 1979.

17. Karla Bonoff - Karla Bonoff. 1977.

18. No greater sacrifice - Ray Boltz. 1996.

19. Quiet revolution - Telecast. 2008.

20. Maple room - Wayne Kirkpatrick. 2000.

21. Oden Fong - Come for the children. 1979.

22. Daniel Amos - Shotgun angel. 1977.

23. No room in the middle - Greg X Volz. 1990.

24. Even this - Wayne Watson. 2007.

25. All stand together - Bloodgood. 1991.


Føl deg gjerne fri til å kommentere dersom du føler jeg mangler noe essensielt her ;)

Ein hyllest til tante Sigrid

Heilt frå eg var liten har tante Sigrid vore ein person eg har forholdt meg til. Ho var liksom Tante med stor t. Ho hadde aldri mann og barn og ho budde i Drammen, langt vekk. Men kvar ferie kom ho med bussen. Det var stas når vi visste at tante skulle kome. Då pappa skulle hente henne på bussen, ville og og søstrene mine ofte vere med. Og når ho endeleg kom, var det eit høgdepunkt. Ikkje fordi at ho hadde så mange og dyre gåver til oss. Stort sett var det skiver med fårepølser, eit par eple, ei avis og eit par vekeblad. Men det var noko spesielt, det var Drammens-brød, Drammens-pølse og Drammens-eple. Og det smakte sjølvsagt ekstra godt.

Då eg vart eldre, vart fleire av tante sine eigenskapar meir synlege. Og då var det ikkje alltid like stor stas lenger. For du verden så ho kunne skravle. Og så sta og bestemt ho kunne vere. Å få ho til å skifte meining var umogleg, uansett kva det gjaldt. Og ein del av eigenskapane passa dårlig med tenåringar i delvis opprør. Å dra på handletur kunne vere litt flaut, for ho kunne fint rope over heile butikken med spørsmål om vi ville ha bananar.

I vaksen alder begynte ein å sjå tante Sigrid i eit nytt lys. For kor enkelt var det eigentleg å vekse opp utan far i dei harde tredveåra? Kor lett var det å reise bort og søkje arbeid som hushjelp? Og kor enkelt var det å etablere seg i ein heilt ny by som tredveåring? Og kva tenkte ho eigentleg om at ho aldri fekk stifte familie? Det er mykje eg ikkje veit om tante Sigrid. Men eg skjønar at det ikkje alltid var like enkelt å vere henne.

Tante var ei nøysom dame. Ho såg ikkje nokon grunn til å bruke så mykje pengar til seg sjølv. Ho var flink til å gi til dei som trengte det. Og kvar jul baka ho hundrevis av krumkaker og delte ut til venner og naboar. Då eg var 20 år, student og utan bil (han hadde rusta i hel) var tante den eg kunne ty til for hjelp. Både med pengar og med hjelp til å finne fram til potensielle selgarar i bilbyen Drammen. For Drammen kjende ho godt. Og eg trur at også Drammen kjende henne godt. Eg hadde med meg ein venn for å hjelpe meg å finne rett bil. Og han oppsummerte det vel ganske godt på sitt klingande bergensk: "Du verden som hon tyter, hon tanten din. Men hon e jo koselig og". Og bil blei det.

For tre år sidan var ho heime på Maurset for siste gong og feira jul med familien. Biletet er derifrå. Då var allerede demensen skremande verkeleg, og vi var bekymra og redde for kva ho kunne gjere. Og vi forstod at no var tida for å reise heim snart over. Det neste året var det klart at ho måtte flytte ut frå leiligheta si og inn på ein aldersheim. Der levde ho dei siste to og et halvt åra. Sjølv om demensen vart verre, kunne ho framleis ha stunder der ho hugsa godt, spesielt om alle heime i Nordfjord.

I november vart ho ramma av det dei fleste trur var eit slag. Deretter gjekk det fort nedvover. Overraskande fort. For det kom som eit sjokk likevel då telefonen kom den 12. januar. For no var livsdagen til tante Sigrid over. Fred over minnet.

Brand

Vårt nasjonale forfatterikon Henrik Ibsen hadde sitt store gjennombrudd med Brand for omtrent 150 år siden. Ibsen skrev drama, noen ganger på rim, som i denne fortellingen. Hovedpersonen er presten Brand, en av den norske litteraturens mest diskuterte og omstridte figurer.

Handlingen går i korte trekk ut på at presten Brand blir tilsatt som sogneprest i hjembygda si. Han viser seg å være en driftig mann med høye prinsipper og høye mål, preget av kompromissløshet. I alle hans relasjoner kommer hans høye krav både til seg selv og andre til syne. Dette fører til at han opplever store personlige tap, og at han får få venner. Samtidig er han respektert og beundret. På slutten av boken kommer det hele til et stort oppgjør, både med seg selv, sine overordnede og folket han er satt til å tjene.

Den karikerte versjonen av Brand er at han er en prest med gammeltestamentlige idealer, med sans for det loviske og strenge, men med en mangel på forståelse for Bibelens budskap om nåde og nestekjærlighet. Dette er en forenkling, og det kommer klart fram at Brand er mer sammensatt enn dette. Mye av det han gjør er preget av tøffe valg, der hans vilje til å kompromisse er helt fraværende. Han kompromissløshet er på mange måter hans viktigste karaktertrekk, på godt og vondt. På godt i forhold til den korrumperte geistligheten over ham. På vondt i forhold til seg selv og hans egne.

I det Brand trer inn i historien, blir hans motto raskt presentert: Det, som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. For Brand er denne hellige offerviljen alt livet handler om. Det man har forpliktet seg til, må man følge til døden. I alle hans samtaler kommer dette fram; dersom du ikke er villig til å ofre livet ditt, er du ikke hel i din ferd. Prinsippene hans fører til at han mister sin mor uten å forsone seg med henne. Han mister sitt syke barn fordi han ikke er villig til å flytte fra sitt sognekall for å redde det. Og til sist mister han også sin kone.

I bokens siste del blir han besatt på at han skal bygge en ny og større kirke i bygda. Han går til verket med dødsforakt, men når bygget står ferdig, oppdager han at det ikke gir den tilfredsstillelse han hadde trodd. Denne delen av boken er nok den mest interessante, fordi den viser en mer sammensatt Brand. Hans kompromissløshet kommer til syne i møte med prosten, som representerer kompromisset som Brand hater. Samtidig møter han igjen den unge Einar, som i bokens begynnelse var en av de unge, lystige som på mange måter var Brands motsetning. Nå har han utviklet seg til å bli enda mer kompromissløs enn Brand selv, og han roser Brand for de valg han har tatt. Dette får Brand ut av fatning, og det mest interessante i bokens avslutning er nok denne reaksjonen. Kanskje Brand selv ser sine valg i et nytt lys?

Boken slutter med en Brand som er forlatt av alle. Kanskje er det noe som han har ført over seg selv. samtidig kan man ikke fri seg fra å synes syns på den stakkars presten.