"The age of authencity" og den ekspressive individualismen

Den kanadiske filosofen Charles Taylor kallar tid vi lever i for ”the age of authencity”. Eg siterer frå masteroppgåva mi:

Med dette meiner han at dagens menneske er ute etter det som er genuint og ekte. Skepsisen mot det etablerte og institusjonelle er stor, og ein søker som enkeltindivid etter det som ein subjektivt opplever som autentisk. Taylor skildrar fleire kjenneteikn på denne tidsalderen. Noko av det mest sentrale er ein ”ekspressiv individualisme”. Konformitet er avskydd, den individuelle autoritet og sjølvrealisering er opphøgd. Ein har fokus berre på det som opplevast som relevant for det enkelte individet. Samstundes er individet meir enn nokon gong i behov av stadfesting av kven ein er og kva ein gjer. Individet vil søke å oppnå sitt fulle potensiale, og det frie val er i sentrum. Alt som kan hindre full fridom til å forme si eiga framtid, skal fjernast (...)

I det religiøse livet handlar det om kjensler og lidenskap. Ein relaterer lite til rasjonalitet og ortodoksi, og i stor grad forfektar ein ei individuell religionsforståing og avviser den institusjonelle. Det enkelte individ sin intuisjon styrer relasjonen til det religiøse, og ein slik intuisjon kan ikkje overførast til andre. Skilnader mellom religiøse grupper blir opplevd som irrelevant og unødvendige. Den religiøse er ein pilegrim, ein sanningssøkar.

Den pentekostale kristendomsforma som har vore ein viktig kontekst i livet mitt, har alltid vore retta mot enkeltindividet. Sentralt er enkeltmennesket sine personlege val, den personlege trua og det personlege forholdet til Gud. Slik kan ein også seie at denne passar inn i vår tid på ein særskilt måte, Det er altså samsvar mellom ein slik ekspressiv individualisme og den pinsekarismatiske kristendomsforma. Det blir lagt vekt på at ein er unik, at Gud har ein personleg plan og eit personleg kall til kvar enkelt. I det kristne livet legg ein vekt på å ha eit eige, personleg forhold til Gud der han kan snakke til kvar enkelt individ. Dei personlege, individuelle profetiane har spesielt gode vekstvilkår i slike miljø. Eg var sjølv ein del av eit bibelskulemiljø som dyrka det individuelle og det ekstraordinære, der det å legge lista høgt var eit ideal, uansett om ein kom over eller ikkje. Då miste ein også lett av syne eit anna bibelsk ideal, det å ...leva eit stilt og fredeleg liv med gudsfrykt og vørdnad i alt vi gjer. 

At ein slik individualisme er ekspressiv, gjeld sjølvsagt ikkje berre for det religiøse livet, men overalt i samfunnet. Det er ikkje nok å skilje seg ut, vere særegen, gjere sin egen "greie", det er også viktig at ein viser det til alle. Eit symptom er alle talentkonkurransane på TV, kor ein er på jakt etter det som skiljer seg ut, det ekstraordinære, x-faktoren. Samfunnet i dag omfamnar slike som kan realisere seg sjølv og sin ekstraordinæritet. Det er påfallande kor mange av deltakarane i slike konkurransar som utrykkjer at det dei helst vil, er ¨leve av å stå på ei scene", at draumen er å få realisert talentet sitt. Ein trur på sin eigen ekstraordinæritet, og dei aller fleste må gå skuffa heim, fordi dei aller fleste av oss slett ikkje er så ekstraordinære. Vi er vanlege menneske som gjer så godt vi kan. Og det er faktisk heilt greit.

Baksida av det heile, er at det å vere vanleg, normal, leve eit vanleg A4-liv i det stille og rolege er noko som blir nedvurdert. Jantelova, som legg ein dempar på individualismen, er rota til alt som er vondt og vanskeleg. Min gamle lærarskulelærar, Mattias Øhra, som har forska på korleis ungdomar har det, seier:

Vi skal selvfølgelig forstå at ungdommene er unike og spesielle, men når vi bare har fokus på at ungdommene skal være så spesielle, eksepsjonelle, kreative og unike opplever mange det som press (...) I dagens samfunn lever vi på toppen av behovspyramiden og bruker alt av energi på selvrealisering. Vi har blitt rike og vi har muligheter til å realisere oss selv. I tillegg har vi mange valg og vi må vise at vi tar de riktige valgene.

Kong Harald tok tak i noe av det same i sin nyttårstale:

Samtidig kan de mange mulighetene – paradoksalt nok – oppleves som en belastning: For når alt er mulig, blir ingenting godt nok.1 av 5 jenter på ungdomstrinnet har tegn på depresjon. De blir syke av forventningspress – både eget og andres. Vi voksne har en viktig oppgave i å minne ungdommene våre på at de er gode nok akkurat som de er.

Eg trur at det er mange unge menneske i dag, slik som både kong Harald og Øhra skildrar, som er dønn slitne av å skulle måtte vere unike og ekstraordnære, og berre vil leve vanlege liv. Og det som Øhra seier er sant: Det er heilt ok. Og kanskje er det bedre med sopp enn banan på pizza. Sjølv om det siste er meir ekstraordinært ;)

Ytringsfrihetsfundamentalistene

Hendelsene i Paris for en uke siden har ført til et mylder av uforståelige og rent ut idiotiske uttalelser og handlinger fra folk her hjemme. Folk står timesvis i kø for å kjøpe det franske vitsebladet. I dag ble et eksemplar lagt ut til 8000 kr på finn.no. Debatten rundt ytringfrihet har vært preget av ønsket om å "ta" dem som kommer med "feil" ytringer, ytringer som kan tolkes som at man vil begrense ytringsfriheten.Vi har fått et ytringsfrihetshysteri, som vel kan forstås ut fra grusomheten i det som skjedde. Men det er overraskende hvor mange som ikke klarer å se nyansene i denne problematikken. Og de få som faktisk gjør det, som AP-leder Jonas Gahr Støre, filmregissør Erik Poppe og Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, blir sablet ned.

Den ene store kortslutningen som stort sett kommer hver gang vi ser en terroraksjon fra islamister, er at dette ikke har noe med islam å gjøre. Selvsagt er de aller fleste muslimer fredelige og flotte folk, Spesielt i Norge er vi velsigna med fredelige og reflekterte muslimer. Men det likevel ingen tvil om at disse islamistene er religiøse muslimer, og at handlingene deres er umulige å forstå uten i sin religiøse kontekst. Det ser du også på reaksjonene fra muslimer flest: man tar avstand fra terroren, men man forstår heller ikke hvorfor profeten skal hånes på den måten. Abid Raja er således i utakt med sin egen religiøse gruppe når han sier at dette "har ingenting med religion å gjøre" For noen muslimer har det alt med religion å gjøre. Derfor bør man lytte til analysen til Naser Khader som sier at "Islam trenger en revolusjon".

Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man  er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."

Det som er det klareste signalet som kommer fra disse ytringsfrihetsfundamentalistene i tida etter angrepet i Paris, er at retten til å såre, krenke og latterliggjøre er viktigere enn hensynet til dem som lar seg såre, krenke eller bli latterliggjort. Selvsagt er prinsippet om ytringsfrihet en av de viktigste verdiene i samfunnet vårt. Det er et prinsipp som er umistelig. Men det er her mange kortslutter. Hvorfor skal man bruke dette prinsippet til å såre og latterliggjøre. Eller for å si det på en annen måte: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe?

Det undrer meg at omtrent ingen har kommentert denne sammenhengen, før en 17-åring skrev dette i går. Før jul gikk tusenvis i store demonstrasjonstog mot mobbing, og kongen gjorde dette til et hovedtema i talen sin. Når mobbing.begrepet omtrent ikke blir anvendt i debatten rundt ytringsfrihet, sier det ikke da noen viktig om vår mangel til empati og mangel på å omsette ord til handling? Spørsmålet må jo stilles: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe? For er det ikke det disse Muhammed-karikaturene gjør? Mobbe muslimer og latterliggjøre det som er hellig for dem? Som lærer vet jeg at jeg ville reagert dersom noen hadde bevisst gått inn for å såre og latterliggjøre religiøse elever og de de tror på. Jeg ville reagert sterkt, for det bryter med alle prinsipper jeg har om rett og galt. Hvordan kan vi da framstille tegnerne i Charlie Habdo som idealer vi hyller?

Debatten den siste uka viser at man er mer interessert i å ri prinsipper og hylle mobbende retorikk enn å bidra til en bedre verden. Akkurat nå framstår ytringsfrihetsfundamentalsitene som provokatører og krigshissere. Jeg er heller ikke Charlie.

Ikke lenger en pinsevenn

Fra oppveksten i min lokale pinsemenighet.
Jeg sitter litt til høyre for midten

For første gang i livet mitt er jeg ikke lenger en pinsevenn. Noe av det første jeg gjorde da masteroppgaven min om pinsebevegelsen var sluttført, var å be om utmeldingsskjema fra pinsemenigheten jeg var medlem av. Jeg gjorde ikke dette som en protest eller markering mot det jeg fant ut i løpet av prosessen med å skrive oppgave, men det var naturlig for meg å sette punktum nå, etter at oppgaven var fullført. Men det er noe jeg har tenkt på lenge, og det er svært lenge siden jeg har følt at "pinsevenn" er en beskrivelse som passer på meg. For meg markerer dette farvel til kirkesamfunnet jeg alltid har vært en del av. Det oppleves altså som en ganske viktig hendelse i livet mitt. Ikke bare har jeg vært med i bevegelsen, jeg har vært en aktiv forkynner, sanger og leder i flere av disse årene. Nå er det altså slutt. I dette innlegget vil jeg si litt om hvorfor det har blitt slik.

Svaret på dette "hvorfor" er selvsagt sammensatt. Det kan for eksempel ha å gjøre med en oppvekst med mange lover og regler, med at det ikke alltid var lett å komme fra den eneste pinsefamilien i bygda, og at man lett opplevde seg som utenfor både i møte med folk i bygda, men også med ungdommer fra andre pinsemenigheter, siden de gjerne kom fra større menigheter og var flere. Jeg ble fort vant til å skulle være annerledes. Det kan også ha å gjøre med en sangstil og en møtestil som jeg opplevde som gammeldags, og en karismatisk væremåte som gjorde meg ukomfortabel. Det kan også ha å gjøre med harde og loviske mennesker som brukte enhver anledning til å advare mot lunkenhet. Det er likevel ikke dette jeg vil legge mest vekt på, siden jeg etterhvert lærte meg å forholde meg til troen på en sunnere og mer personlig måte. Jeg fikk mine egne åndelige opplevelser, og ikke minst var det viktig for meg å begynne på videregående, treffe mer vidsynte folk, og oppleve fellesskap med kristne fra flere leire. Dette fellesskapet var med på å bidra til at min identitet som pinsevenn aldri ble veldig sterk. Da jeg bestemte meg for å gå bibelskole etter videregående, var det mer naturlig for meg å søke til en skule med en mer tverrkirkelig profil, enn til de typiske "pinseskolene".

Konfirmasjon i pinsemenigheten

Jeg vil forsøke å presentere tre årsaker som jeg tror har vært de viktigste til at jeg nå ikke lenger vil kalle meg en pinsevenn. De er nok ikke de eneste årsakene, men trolig de viktigste. Og da tar jeg utgangspunkt i mitt voksne liv,og ikke de tingene jeg har dratt meg meg fra barndommen. Kan godt hende de er like viktige, men det føles litt som ansvarsfraskrivelse dersom jeg skal skylde alt på hva som skjedde i barndommen.

Den første årsaken er at jeg har opplevd pinsekristendommen i stor grad som en gjerningsreligion. Min opplevelse har vært at veldig mye handler om hva man skal gjøre. Da jeg vokste opp handlet det mest om hva man ikke skulle gjøre. Det kunne være slitsomt nok, men ga samtidig en ramme som på en merkelig måte også kunne kjennes trygt. For meg ble det mye vanskeligere når det handlet om hva man skulle, eller burde gjøre. For i stor grad handlet det om å gjøre og føle ting som ikke falt naturlig. Først og fremst handlet det om å vitne om troen sin og vinne mennesker for Kristus. Det falt ikke naturlig for meg å skulle vitne om troen både fordi jeg var vant til å prøve å skjule det mest mulig, men også fordi jeg var litt sjenert og likte dårlig å snakke med fremmede. Noen sterke åndelige opplevelser ga meg større mot. Men jeg lærte meg også etterhvert å undertrykke slike følelser og vitnet og sang på gater og utesteder. Målet var å få bedt en frelsesbønn med noen, slik at man kunne skryte av resultatene til andre. Jeg tenker på gru på de som ble utsatt for slike som meg, og skammer meg.

Den riktige følelsen var "nød", at man skulle føle så sterkt for mennesker at man omtrent ville gjøre hva som helst for å redd dem fra fortapelse. Tro var et verb, Vekkelsen var målet, bønn og evangelisering var middelet. Det ble selvsagt understreket at man ikke skulle gjøre det i egen kraft, men i Guds kraft. Men det å få tak i denne kraften, var også noe man måtte søke og arbeide for, eller reise steder der kraften eller "ilden" var, slik at man kunne ta den med tilbake. Det var hele tiden forventninger om en personlig forpliktelse og en personlig tro, et personlig forhold til Jesus. Alt skulle basere seg på at det var personlig. Det var jo et av mantraene man ofte brukte: Troen på Jesus handler ikke om bud og regler, men om et personlig forhold til Jesus. Det underforståtte kravet ble jo at man kjente denne følelsen av nærhet med Jesus, og at man opplevde denne når man skulle be. Dersom man ikke gjorde det, hadde man jo et problem. I sum ble det veldig mange ting som ble krevende og vanskelige. I perioder kjente man en inspirasjon som løftet opp, andre ganger opplevdes det mest tyngende.

På talerstolen i Sarons Dal

Dette kan nok i stor grad handle om at man i pinsebevegelsen på denne tiden opponerte og reagerte mot den praksisen som hadde vært tidligere, der pinsevenner ble oppfattet som defensive, isolerte og loviske. Nå skulle man være offensive, utadretta og visjonære. Min opplevelse var at man var like loviske som før, bare på andre områder. Man var ikke opptatt med forbudene, men ble opptatt av påbudene. Man skulle vitne, vokse, ha sterke følelser og store vyer, og skape forandring i menigheten og byen. I tillegg til min egen vegring for å misjonere, falt det meg veldig unaturlig å bruke store ord, å ha "tro" som gikk utover det jeg naturlig trodde på. Mer enn en gang har jeg opplevd at mangel på overnaturlig inngripen av tro eller kraft ble erstattet av menneskelig manipulasjon. Uten at jeg skal si at det ble opplevd på den måten av alle andre.

En opplevelse jeg husker veldig godt, er fra en av de første predikantkonferansene jeg var på. Følelsen av konstant skyldfølelse og dårlig samvittighet for at man ikke gjorde "nok" preget meg veldig på denne tiden. Dagene på predikantkonferansen forsterket denne følelsen. Det var som et friskt vindpust da folk som Åge Åleskjær og Aril Edvardsen kom inn som gjestetalere siste dagen. Fokuset hos disse lå ikke bare på hva vi skulle gjøre, men på hva Jesus hadde gjort. Det løftet meg opp og ut av den konstante følelsen av tilkortkommenhet som jeg tror jeg har delt og deler med mange pinsevenner.

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

Dette fører meg over i den andre årsaken. Min opplevelse er at pinsebevegelsen er blitt mer og mer "metodistisk". Det er jo et faktum at bevegelsen har sin røtter i Metodistkirken, men jeg tenker på noe litt annet. Min erfaring ble etterhvert at fokuset i mange pinsekirker og i hele bevegelsen ble lagt på metodene man skulle bruke for å bryte isolasjonen til verden og få vekst. Også dette er en tydelig reaksjon på hvordan pinsebevegelsen framstod i den forrige generasjonen, som isolasjonistisk og stagnerende. Åpenhet og vekst ble viktig, nærmest altoverskyggende. Fokus ble altså dreiet fra budskapet man hadde, til hvordan budskapet skulle presenteres. Man la opp strategier, definerte visjoner, startet ledertrening. Budskapet ble sett på som selvforstått og uforanderlig, poenget ble hvordan budskapet skulle presenteres. Man tenkte og tenker som Egil Svartdahl: "Evangeliet er relevant, spørsmålet er om vi formidler det på en relevant måte." Jaget etter å bli opplevd som relevant, gjorde at man stadig gikk lenger i hvilke metoder man var villige til å ta i bruk. Man var altså ikke opptatt av å reflektere, debattere, fordype seg, stille nye spørsmål til det man trodde på. Det var man på en måte ferdig med å definere, siden det aldri hadde endret seg. Fokuset skulle være på hvordan man kunne nå ut til flere. Det handlet om "hvordan" og mindre om "hva" eller "hvem". Man ble opptatt av form mer enn innhold.

Spesielt gjennom lederkonferanser og inspirasjonskonferanser ble dette fokuset tydelig. Man inviterte leder og predikanter fra menigheter i vekst, først og fremst fra Australia og England. Man var nærmest desperat etter å få tak i hvilke metoder disse brukte for å lykkes. Så forsøkte man å innføre de samme metodene her, og mange opplevde stor fortvilelse når det ikke virket. Uten at man ga opp å finne nye metoder. Fokuset på metoder preget ikke bare konferanser, men i stor grad også de enkelte møter og gudstjenester i lokalmenighetene. Selvsagt har metodikken sin sentrale plass i enhver organisasjon. Man må vite hvordan man driver menighet, hvordan man får folk inn i tjenester, hvordan man skal styre økonomien og så videre. Problemet for pinsebevegelsen, slik jeg ser det, har vært at man flytter dette metodefokuset inn på alle andre arenaer også, Der det skulle være fellesskap, ble det snakk om metoder. Der det skulle være inspirasjon, blir det snakk om metoder. Der det skulle være impulser fra andre, inviterte man folk som fokuserte på metoder. Dette understreket også fokuset på gjerningene, det handlet om hva vi måtte gjøre for å få vekst, ikke hva budskapet sa om hva som har blitt gjort.

Den tredje årsaken er den som har vært utløsende for min beslutning. Pinsebevegelsen er ikke det rette stedet er å være når man er i en troskrise. På mange måter skjønner jeg det. Pinsekristendommen er i sin natur offensiv og positivistisk. Det handler om de positive verdiene som kraft, vekst, frimodighet og begeistring. I en troskrise er det helt andre verdier man kjenner behovet for. Selv opplevde jeg dermed at når krisen toppet seg for tre og et halvt år siden, ga det meg ingenting å gå på slike gudstjenseter. Der handlet det stort sett om "hvordan". At tilsynelatende få brydde seg om at jeg sluttet å komme dit, var egentlig ikke overraskende, men likevel talende nok.

Så hva nå? Jeg går litt i Den norske kirke, og kommer nok til å melde meg inn der. Ikke fordi jeg føler meg veldig hjemme der, men i denne kirken finner jeg mye av det jeg trenger nå. En mulighet til å være passiv og anonym, uten å skulle bidra med verken følelser eller gjerninger. Ro til å være på veg, til å være i en prosess mot ukjent mål. En mulighet til å få del i eldgamle tradisjoner, skapt av mennesker som har kjent på det jeg kjenner, og formulert tanker og bønner utifra det. Ta del i en liturgi, som rett nok kan kjennes livløs, men samtidig ikke stiller krav til at jeg skal formulere mine egne bønner og lovsanger.

Det gode jeg vil huske fra tiden min i pinsebevegelsen er først og fremst tiden i Betel Nøtterøy, og fellesskapet jeg opplevde med de andre lederne der. Både fordi de ga meg frihet til å være meg selv og forkynne det jeg trodde på. Men også for at de var opptatt av fellesskapet og ikke bare virksomheten. Jeg kommer nok til å fortsette å følge med hva som skjer i pinsebevegelsen, det opptar meg jo fortsatt. Men nå kan jeg se det utenfra.

Masteroppgåva

Jobbmessig har det siste året vore svært så oppstykka. Eg er no i gang med min tredje lærarjobb i år, og forhåpentlegvis vil det neste året gir meir kontinuitet og større ro. Det om har bunde det siste året saman for meg, har vore arbeidet med masteroppgåva mi. Den fekk etterkvart tittelen "Frå helgingsrørsle til marknadsrørsle? - endringar i pinserørsla sidan 1977". Å skrive masteroppgåva har vore kjekt, rett og slett, fordi eg har fått mulighet til å sjå i eit større perspektiv, eit utanfråperspektiv, den rørsla som eg har levd i gjennom heile livet mitt. Så har det vore slitsomt samstundes, fordi mykje av det eg skriv om er ting eg helst vil legge bak meg.

Fokuset i oppgåva mi har vore å sjå rørsla i møte med ei ny tid med nye tankar og idear. Slik har eg prøvd å sette meg inn i kva som kjennetikner den tida vi lever i, ikkje minst med tanke på kva plass religion har i vårt postmoderne samfunn. Sekularisering har vore det viktigaste omgrepet i arbeidet, og det er tydeleg at sekularisering har prega også den rørsla eg har skildra. Det å skulle prøve å forstå tida ein lever i, er vanskelegare enn å forstå fortida, men også endå meir spanande. Eg vil difor i nokre innlegg framover sjå litt på kva som kjenneteikner denne tida, og kva slags mottrekk som kan gjerast for å snu det eg ser på som ei dårleg utvikling. Eg vil også sitere delar av oppgåva mi som handlar om sekularisering og analyser av tida vi lever i.

Men først vil eg skrive litt om kvifor eg for første gong sidan det året eg vart, fødd, ikkje lenger er ein ein del av pinserørsla. Meir om det i neste innlegg.

Sidan sist

Det har ikkje skjedd så mykje på denne bloggen det siste halve året. Det handlar mest om at eg har fått dekka behovet for å skrive gjennom arbeidet med masteroppgåva mi. No er den levert, og dersom det går etter planen, får eg ein god karakter og kan kalle meg lektor.

Det er ingen tvil om at avgjerda om å slutte som lærar og begynne å studere igjen, hadde mest bakgrunn i at det å vere i denne jobben rett og slett vart for krevande. Å vere lærar er verdens beste jobb og verdens verste. Når det blir for mykje av det siste, er det vanskeleg å finne motivasjon til å halde fram. Når eg no igjen skal attende til fulltids lærarjobb, er det med eit håp om at vidaregåande skal passe meg betre. Men også med ei frykt om at det ikkje skal gjere det.

Arbeidet med oppgåva har vore både spennande og utfordrande, på meir enn ein måte. Å skrive om pinserørsla, har også vore å skrive om seg sjølv og sin arv. Det har vore godt å kunne sjå utanfrå det eg har sett innanfrå tidlegare. Og då ser ein også ting annleis. Eg kjem nok på bloggen framover til å skrive litt om det eg har funne ut i prosessen med å skrive om pinserørsla. Samstundes som eg har site lange ettermiddagar og lese og skrive, har eg det siste halve året vore tilbake i ungdomsskulen. Og følt på det same verdens beste og verste-paradokset som så mange lærarar opplever.

Blant høgdepukta denne sommaren og hausten har vore dei mange naturopplevingane i form av toppturar til fjells. Bilete er frå den lengste av dei, til Skarsteinsfjellet på 1566 moh. Så sliten har eg aldri vore før :) Men utsikta er fin!

Øyesetra

Nabosetra vår er Øyesetra. Ho ligg omtrent på same høgde, men har ein litt brattare veg opp. Kanskje litt galskap å gå dit og vade i ankelhøg snø denne første snødagen i desember, men fine bilete vart det i alle fall frå Mariannes Canon-kamera. To sel og ein fjøs står att, det var fleire før også der. For meg var denne setra utgangspunkt for dei årlege sauesankingsdagane kvar haust. Herifra gjekk vi austover i passeleg avstand frå kvarandre for å finne sauene som var igjen i skogen. No er det mest ein mellomstasjon på vegen til Øyenibba. Setra ligg idyllisk til med ei kvie attmed, der husmannen Elling i Åsa slo graset i gamle dagar.

Die Mannschaft - noen tanker etter VM

I skrivende stund spilles bronsefinalen i Brasil. To skuffede lag håper på et resultat som kan lindre skuffelsen noe. Akkurat nå leder Nederland 2-0 og det ser ut til at den brasilianske kollapsen bare fortsetter. Tidlig i mesterskapet ble det jo ropt høyt om at dette var det beste VM som noengang har blitt spilt. Siden har åpent, offensivt og lekent spill blitt erstattet med den sedvanlige forsiktigheten vi alltid ser når det kommer til kvartfinale og semifinale. Nederland er kanskje det fremste eksempelet. Suveren kontringsfotball knuste den regjerende verdensmesteren Spania med fire mål i deres første kamp. I kvartfinalen og semifinalen scoret de ikke i det hele tatt. Så kan det likevel hende at det har vært det beste mesterskapet. Men det viser seg at motet avtar når risikoen øker. Og jeg konstaterer at tre av fire semifinalelag stor sett har fulgt den samme oppskriften: Hold tett bakover og sett din lit til at den store stjernespilleren skal ordne biffen. For et av dem har det til og med bært helt til finalen.

Det er rart det der med stjernespilleren. Mannen som kan gjøre ting på egen hånd. Som nesten kan være et lag alene. Som står fram og avgjør de jevne kampene. Som er den som blir den berømte tunga på vektskåla. Men stjernespilleren kan også være den som avslører sitt eget lag. Den dagen har har en dårlig dag. Den dagen han er skadet. Den dagen han blir markert ut av motstanderen. Et lag som blir avhengig v stjernen sin, fungerer ofte dårlig både med og uten denne spilleren. Norge spilte bedre uten John Carew da han var aktiv. Men vant mer da han var med, fordi han hadde det lille ekstra. Selv spilte jeg på lag med en som senere spilte på det øverste nivået i Norge. Men som lag var vi bedre uten han.

Det første VM i fotball hvor jeg fulgte med på alt, var i 1990 i Italia. Jeg hadde albumet med klistremerker sammen med søstera mi. Jeg kunne navnet på alle spillerne i troppene til Italia og England. Med nummer og klubb (tror faktisk jeg husker dem enda). Etterpå ble mesterskapet karakterisert som kjedelig og defensivt, men for meg var det stor stas å se de beste utfolde seg på den største arenaen. Og at England gikk helt til semien. Det ble mange 1-0 og 1-1-kamper, men for meg var likevel fotballen og spenningen stor, også fordi vi fikk se på helt uten kommentatorer (NRK-journalistene streiket, slik de alltid truer med å gjøre under fotball-VM) Parallellene til årets VM er påfallende. Ikke minst fordi de to samme lagene møtes i finalen. Tyskland og Argentina. Men også fordi det argentinske laget er påfallende likt. Det handler om et defensivt orientert, kynisk lag med en stor stjernespiller som ordner det meste. Maradona da, Messi nå.

For meg var Argentina et av de lagene jeg var mest spent på i år. Argentina under Jose Pekerman for åtte år siden var lekende, pasningssikkert og offensivt. Med Riquelme som maestro på midtbanen, mannen som alltid fant kreative pasningsalternativer. Dessverre røyk de for tidlig ut, slik som det dessverre ofte er. Det er som regel ikke lagene vi elsker som vinner VM. Defensivt på midtbanen regjerte Cambiasso, som scoret det vakreste målet jeg noen gang har sett. På samme sted på midtbanen i år, styrer Mascherano. Som aldri taper en tackling, men som heller aldri scoret et mål. Det er kanskje den beste måten å skildre forskjellen på. For årets utgave har skuffet meg. De har spilt kjedelig, profilløst og planløst. I den grad man har hatt en plan, har det vært å gi ballen til Messi og håpe på det beste. Men bevares, det har ført dem til finalen.

De møter altså Tyskland. Akkurat som i 1990. Dengang var Tyskland kjent som en maskin, og spillestilen nedsettende karakterisert som maskinfotball. De var ikke veldig kjedelige og defensive, som Argentina. Men de evnet ikke å begeistre heller. Man ble ikke veldig forelsket i spillere som Matthäus og Völler. Men de var gode og vant fortjent. Uten at de vant så mange hjerter. Mange lever i forvillelsen av at tyskerne fortsatt er som da. Blant annet var det en ellevårig (!) ekspert på Sommeråpent på NRK som hevdet det. Men Tyskland anno 2014 er noe helt annet.

Helt siden 1990-helten Jürgen Klinsmann (som heller ikke var altfor populær siden han sjelden gikk av veien for å filme seg til det ene og det andre) overtok det tyske landslaget, har det vært noe helt annet. Plutselig var det et lag med framdrift. Offensivt. Kreativt. Morsomt. Etter at assistenten Joachim Löw tok over, har utviklingen fortsatt. I semifinalen mot Brasil slo laget ut i full blomst. Og spilte en fotball som begeistrer.

For meg vil det være en katastrofe, om man kan bruke et slikt ord om fotball, om ikke Tyskland vinner i morgen. En argentinsk seier vil være nok en seier for den kyniske fotballen. For troen på stjernens betydning på bekostning av laget. Også tyskerne har stjerner, bevares. Toni Kroos og Thomas Müller har vært blant mesterskapets beste. Men det handler ikke om det. Tyskerne har brukt forskjellig spillere hver gang. Sentrale spillere har spilt i forskjellig posisjoner. uten at laget har blitt svekket. Fordi det ikke handler om enkeltspilleres dagsform eller evne til å komme seg fri fra oppasserne sine. Det handler om lagets evne til å spille som et lag. Uansett hvem som byttes inn eller ut. Det er slik fotball skal være. Det er det fotball er. Et lagspill.

Argentineren Pekerman med sin jubelfotball er nå trener for Colombia. Som var et av mesterskapets store overraskelseslag. Men også de måtte gi tapt for kynismen. Kanskje ble de også for avhengig av sin stjernespiller Rodriguez, som ble tacklet ut av kvartfinalen mot Brasil. Et av de mange bildene som har florert på Facebook, har vært illustrasjoner med tre av semifinalistene med titler som "Argentina have Messi, Brasil have Neymar, Holland have Robben" For det er liten tvil om at alle disse lagene er sammensatt av en mengde gråspraglete middelmådigheter. Pluss en stjernespiller. Et godt bilde er jo hvordan det gikk med Brasil uten Neymar. Konklusjonen blir uansett: "Germany have a team". Die Mannschaft.