søndag 11. januar 2015

Ikke lenger en pinsevenn


Fra oppveksten i min lokale pinsemenighet.
Jeg sitter litt til høyre for midten
For første gang i livet mitt er jeg ikke lenger en pinsevenn. Noe av det første jeg gjorde da masteroppgaven min om pinsebevegelsen var sluttført, var å be om utmeldingsskjema fra pinsemenigheten jeg var medlem av. Jeg gjorde ikke dette som en protest eller markering mot det jeg fant ut i løpet av prosessen med å skrive oppgave, men det var naturlig for meg å sette punktum nå, etter at oppgaven var fullført. Men det er noe jeg har tenkt på lenge, og det er svært lenge siden jeg har følt at "pinsevenn" er en beskrivelse som passer på meg. For meg markerer dette farvel til kirkesamfunnet jeg alltid har vært en del av. Det oppleves altså som en ganske viktig hendelse i livet mitt. Ikke bare har jeg vært med i bevegelsen, jeg har vært en aktiv forkynner, sanger og leder i flere av disse årene. Nå er det altså slutt. I dette innlegget vil jeg si litt om hvorfor det har blitt slik.

Svaret på dette "hvorfor" er selvsagt sammensatt. Det kan for eksempel ha å gjøre med en oppvekst med mange lover og regler, med at det ikke alltid var lett å komme fra den eneste pinsefamilien i bygda, og at man lett opplevde seg som utenfor både i møte med folk i bygda, men også med ungdommer fra andre pinsemenigheter, siden de gjerne kom fra større menigheter og var flere. Jeg ble fort vant til å skulle være annerledes. Det kan også ha å gjøre med en sangstil og en møtestil som jeg opplevde som gammeldags, og en karismatisk væremåte som gjorde meg ukomfortabel. Det kan også ha å gjøre med harde og loviske mennesker som brukte enhver anledning til å advare mot lunkenhet. Det er likevel ikke dette jeg vil legge mest vekt på, siden jeg etterhvert lærte meg å forholde meg til troen på en sunnere og mer personlig måte. Jeg fikk mine egne åndelige opplevelser, og ikke minst var det viktig for meg å begynne på videregående, treffe mer vidsynte folk, og oppleve fellesskap med kristne fra flere leire. Dette fellesskapet var med på å bidra til at min identitet som pinsevenn aldri ble veldig sterk. Da jeg bestemte meg for å gå bibelskole etter videregående, var det mer naturlig for meg å søke til en skule med en mer tverrkirkelig profil, enn til de typiske "pinseskolene".
Konfirmasjon i pinsemenigheten

Jeg vil forsøke å presentere tre årsaker som jeg tror har vært de viktigste til at jeg nå ikke lenger vil kalle meg en pinsevenn. De er nok ikke de eneste årsakene, men trolig de viktigste. Og da tar jeg utgangspunkt i mitt voksne liv,og ikke de tingene jeg har dratt meg meg fra barndommen. Kan godt hende de er like viktige, men det føles litt som ansvarsfraskrivelse dersom jeg skal skylde alt på hva som skjedde i barndommen.

Den første årsaken er at jeg har opplevd pinsekristendommen i stor grad som en gjerningsreligion. Min opplevelse har vært at veldig mye handler om hva man skal gjøre. Da jeg vokste opp handlet det mest om hva man ikke skulle gjøre. Det kunne være slitsomt nok, men ga samtidig en ramme som på en merkelig måte også kunne kjennes trygt. For meg ble det mye vanskeligere når det handlet om hva man skulle, eller burde gjøre. For i stor grad handlet det om å gjøre og føle ting som ikke falt naturlig. Først og fremst handlet det om å vitne om troen sin og vinne mennesker for Kristus. Det falt ikke naturlig for meg å skulle vitne om troen både fordi jeg var vant til å prøve å skjule det mest mulig, men også fordi jeg var litt sjenert og likte dårlig å snakke med fremmede. Noen sterke åndelige opplevelser ga meg større mot. Men jeg lærte meg også etterhvert å undertrykke slike følelser og vitnet og sang på gater og utesteder. Målet var å få bedt en frelsesbønn med noen, slik at man kunne skryte av resultatene til andre. Jeg tenker på gru på de som ble utsatt for slike som meg, og skammer meg.

Den riktige følelsen var "nød", at man skulle føle så sterkt for mennesker at man omtrent ville gjøre hva som helst for å redd dem fra fortapelse. Tro var et verb, Vekkelsen var målet, bønn og evangelisering var middelet. Det ble selvsagt understreket at man ikke skulle gjøre det i egen kraft, men i Guds kraft. Men det å få tak i denne kraften, var også noe man måtte søke og arbeide for, eller reise steder der kraften eller "ilden" var, slik at man kunne ta den med tilbake. Det var hele tiden forventninger om en personlig forpliktelse og en personlig tro, et personlig forhold til Jesus. Alt skulle basere seg på at det var personlig. Det var jo et av mantraene man ofte brukte: Troen på Jesus handler ikke om bud og regler, men om et personlig forhold til Jesus. Det underforståtte kravet ble jo at man kjente denne følelsen av nærhet med Jesus, og at man opplevde denne når man skulle be. Dersom man ikke gjorde det, hadde man jo et problem. I sum ble det veldig mange ting som ble krevende og vanskelige. I perioder kjente man en inspirasjon som løftet opp, andre ganger opplevdes det mest tyngende.
På talerstolen i Sarons Dal

Dette kan nok i stor grad handle om at man i pinsebevegelsen på denne tiden opponerte og reagerte mot den praksisen som hadde vært tidligere, der pinsevenner ble oppfattet som defensive, isolerte og loviske. Nå skulle man være offensive, utadretta og visjonære. Min opplevelse var at man var like loviske som før, bare på andre områder. Man var ikke opptatt med forbudene, men ble opptatt av påbudene. Man skulle vitne, vokse, ha sterke følelser og store vyer, og skape forandring i menigheten og byen. I tillegg til min egen vegring for å misjonere, falt det meg veldig unaturlig å bruke store ord, å ha "tro" som gikk utover det jeg naturlig trodde på. Mer enn en gang har jeg opplevd at mangel på overnaturlig inngripen av tro eller kraft ble erstattet av menneskelig manipulasjon. Uten at jeg skal si at det ble opplevd på den måten av alle andre.

En opplevelse jeg husker veldig godt, er fra en av de første predikantkonferansene jeg var på. Følelsen av konstant skyldfølelse og dårlig samvittighet for at man ikke gjorde "nok" preget meg veldig på denne tiden. Dagene på predikantkonferansen forsterket denne følelsen. Det var som et friskt vindpust da folk som Åge Åleskjær og Aril Edvardsen kom inn som gjestetalere siste dagen. Fokuset hos disse lå ikke bare på hva vi skulle gjøre, men på hva Jesus hadde gjort. Det løftet meg opp og ut av den konstante følelsen av tilkortkommenhet som jeg tror jeg har delt og deler med mange pinsevenner.

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

Dette fører meg over i den andre årsaken. Min opplevelse er at pinsebevegelsen er blitt mer og mer "metodistisk". Det er jo et faktum at bevegelsen har sin røtter i Metodistkirken, men jeg tenker på noe litt annet. Min erfaring ble etterhvert at fokuset i mange pinsekirker og i hele bevegelsen ble lagt på metodene man skulle bruke for å bryte isolasjonen til verden og få vekst. Også dette er en tydelig reaksjon på hvordan pinsebevegelsen framstod i den forrige generasjonen, som isolasjonistisk og stagnerende. Åpenhet og vekst ble viktig, nærmest altoverskyggende. Fokus ble altså dreiet fra budskapet man hadde, til hvordan budskapet skulle presenteres. Man la opp strategier, definerte visjoner, startet ledertrening. Budskapet ble sett på som selvforstått og uforanderlig, poenget ble hvordan budskapet skulle presenteres. Man tenkte og tenker som Egil Svartdahl: "Evangeliet er relevant, spørsmålet er om vi formidler det på en relevant måte." Jaget etter å bli opplevd som relevant, gjorde at man stadig gikk lenger i hvilke metoder man var villige til å ta i bruk. Man var altså ikke opptatt av å reflektere, debattere, fordype seg, stille nye spørsmål til det man trodde på. Det var man på en måte ferdig med å definere, siden det aldri hadde endret seg. Fokuset skulle være på hvordan man kunne nå ut til flere. Det handlet om "hvordan" og mindre om "hva" eller "hvem". Man ble opptatt av form mer enn innhold.

Spesielt gjennom lederkonferanser og inspirasjonskonferanser ble dette fokuset tydelig. Man inviterte leder og predikanter fra menigheter i vekst, først og fremst fra Australia og England. Man var nærmest desperat etter å få tak i hvilke metoder disse brukte for å lykkes. Så forsøkte man å innføre de samme metodene her, og mange opplevde stor fortvilelse når det ikke virket. Uten at man ga opp å finne nye metoder. Fokuset på metoder preget ikke bare konferanser, men i stor grad også de enkelte møter og gudstjenester i lokalmenighetene. Selvsagt har metodikken sin sentrale plass i enhver organisasjon. Man må vite hvordan man driver menighet, hvordan man får folk inn i tjenester, hvordan man skal styre økonomien og så videre. Problemet for pinsebevegelsen, slik jeg ser det, har vært at man flytter dette metodefokuset inn på alle andre arenaer også, Der det skulle være fellesskap, ble det snakk om metoder. Der det skulle være inspirasjon, blir det snakk om metoder. Der det skulle være impulser fra andre, inviterte man folk som fokuserte på metoder. Dette understreket også fokuset på gjerningene, det handlet om hva vi måtte gjøre for å få vekst, ikke hva budskapet sa om hva som har blitt gjort.

Den tredje årsaken er den som har vært utløsende for min beslutning. Pinsebevegelsen er ikke det rette stedet er å være når man er i en troskrise. På mange måter skjønner jeg det. Pinsekristendommen er i sin natur offensiv og positivistisk. Det handler om de positive verdiene som kraft, vekst, frimodighet og begeistring. I en troskrise er det helt andre verdier man kjenner behovet for. Selv opplevde jeg dermed at når krisen toppet seg for tre og et halvt år siden, ga det meg ingenting å gå på slike gudstjenseter. Der handlet det stort sett om "hvordan". At tilsynelatende få brydde seg om at jeg sluttet å komme dit, var egentlig ikke overraskende, men likevel talende nok.

Så hva nå? Jeg går litt i Den norske kirke, og kommer nok til å melde meg inn der. Ikke fordi jeg føler meg veldig hjemme der, men i denne kirken finner jeg mye av det jeg trenger nå. En mulighet til å være passiv og anonym, uten å skulle bidra med verken følelser eller gjerninger. Ro til å være på veg, til å være i en prosess mot ukjent mål. En mulighet til å få del i eldgamle tradisjoner, skapt av mennesker som har kjent på det jeg kjenner, og formulert tanker og bønner utifra det. Ta del i en liturgi, som rett nok kan kjennes livløs, men samtidig ikke stiller krav til at jeg skal formulere mine egne bønner og lovsanger.

Det gode jeg vil huske fra tiden min i pinsebevegelsen er først og fremst tiden i Betel Nøtterøy, og fellesskapet jeg opplevde med de andre lederne der. Både fordi de ga meg frihet til å være meg selv og forkynne det jeg trodde på. Men også for at de var opptatt av fellesskapet og ikke bare virksomheten. Jeg kommer nok til å fortsette å følge med hva som skjer i pinsebevegelsen, det opptar meg jo fortsatt. Men nå kan jeg se det utenfra.

2 kommentarer:

  1. Like sterkt å lese dette på nytt nå som da jeg leste det for første gang.
    "Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute".
    Dette er helt sant, og jeg sliter fortsatt med skuffelsen over at dette ikke fikk lov å endevende alt slik som det kunne og burde fått gjort.

    SvarSlett
  2. Noen gode refleksjoner der ja. Trist at så mange skal oppleve dette på et sted som skulle være et sted der en skulle oppleve felleskap og støtte.

    SvarSlett