Deilig er jorden

En god venninne av meg jobber i et begravelsesbyrå. Hun sier at den gamle salmen er en av sangene som er hyppigst brukt i begravelser. De fleste av oss tenker på den som en julesang, selv om det strengt tatt bare er det siste verset som har "julete" innhold. Men mange velger altså denne salmen for å markere livets slutt.

Egentlig liker jeg dette litt. I den forbindelse må man jo se på salmen som en protestsang. For det finnes jo overveldende mange argumenter for å motsi salmens tittel. Spesielt i en begravelse, hvor det meste er trist. Men så synger man altså at jorden og himmelen og alt på den er fantastisk og flott. Så feirer man livet i stedet for å omfavne døden. Og kanskje er begravelser det rette stedet å gjøre akkurat det. Og kanskje er årets nest siste dag en god dag å synge akkurat denne.

Godt nytt år!

Mannfolk

I mitt prosjekt med å bli opplyst om vår nasjonale litterære arv, er turen denne gongen komen til Arne Garborg. Av dei tre bøkene eg har i hylla mi, valde eg den tynnaste, Mannfolk. Boka var visstnok svært omstridd i samtida si, og den tek for seg eit tema som det var stor merksemd om på den tida, nemleg seksualmoral. Mellom anna vart boka brend av rektor ved Katedralskolen i Kristiansand. Ganske utruleg for oss som lever no, sidan boka ikkje inneheld spesielt mange tankar som er radikale i vår tid.

Boka handlar om fleire unge menneske i eit kunstnarmiljø i det som då heitte Kristiania. Sentralt i det dei fleste av dei tenkjer på, står ekteskapet. Det er den vegen livet går, men for Garborg er det mykje tvil knytta til dette. Kvifor skal ein gå inn i ekteskapet? Er det eit sjølvstendig val eller ei samfunnsmessig forventning? For enkelte av kvinnene er det andre tankar som gjer seg gjeldande, dei set større krav til mennene enn berre at dei vil finne ein å gifte seg med. Krav som Garborgs mannfolk ikkje klarar å leve opp til, nemleg avhald før ektekskapet. Og då blir jo lett alternativet at ein går inn i ekteskapet på ei løgn. Desse kvinnesakskvinnene får lite sympati hos Garborg. Ein av mennene, og i følge anmeldarar er det denne som er Garborgs talerør, torer å gjere det ingen andre torer, han lever som gift utan å vere det. Men heller ikkje dette skaper den lukke og framtid som forventa. Er det samfunnet si skuld eller er vi ikkje skapt til å leve slik?

I Garbors skildringar finnes ingen klare svar. Det handlar om tvil, forventningar, uoppfylde ynskjer og,  ikkje minst, hykleri og livsløgner. Garborg skriv godt, sjølv om ikkje Mannfolk blir rekna for å vere av hans beste verk. Det sterkaste kapittelet er om tenestejenta Helene, som blir med barn med den unge studenten Laurits, som er forlova med ei anna kvinne. Han framstår som feig og redd når han ikkje vil stå fram som barnefar, sjølv om tenestejenta kjem i store vanskar. Garborg skildrar det lille barnets dødskamp og den utslitte mora på ein framifrå måte:

I det same skreik ho hardt opp: åh! sjå! ho vert svart! hjelp meg! døyr ho? svart! blå! Å Herre Gud Fader - Jonathan flaug til og måtte halde henne oppe. Han såg barne i andlite; det var svartblått med opin munn og uppspilde skræmde augo som brast. Det var dauden. Få att augo på det! kvesste han i; og munnen! Dette hjelpte henne. Ho fekk magt yvi seg sjølv; ja, ja! sagde ho, og freista å gjere som han sagde. Men augneloki var alt stive; han måtte hjelpe henne. "Er det.....er det slutt? spurde Helene, liksom ho ikkje torde tru det. Ja; no var det slutt. Men Helene tok til, halvt gråtande, halvt glad, å takke Gud for at han hadde teki den vesle til seg.

Ikkje lett å passe inn....

Heilt frå vi er små, går det med mykje tid og energi på å prøve å passe inn. Eigentleg held vi vel på med dette heile livet, med vekslande hell. Nokre lukkast og andre mislukkast. Andre lukkast i peridar, for så å ramle av karusellen. Ofte er det tilfeldig kor ein hamnar. Nokre har enklare utgangspunkt enn andre.

Sjølv har eg også jobba for å passe inn. Eg voks opp i Hornindal, der dei to grupperingane var "inidøl" og "framidøl". Vi som ikkje var nokon av delene, vi som tok Kjøsabussen, passa ikkje heilt inn. Vi var eigentleg litt stryningar. For meg vart det ikkje enklare når eg var kristen og pinsevenn. For slike grupperingar fanst ikkje. Pinsevennar møtte eg om sommaren då eg var på leir på Sunnmøre. Men det var ikkje heilt lett å passe inn der heller, sidan eg ikkje var frå Ålesund, slik dei fleste andre var.

Seinare i livet vart det tur til bibelskule. Der var det ikkje så mange som var interessert i kva bås du passa inn i. Og gode år var det. Det viktigste der var om du var smitta av "misjonsviruset". Så eg passa ikkje heilt inn der heller. Så blei det fleire pinsemenigheiter. Med mine kritiske spørsmål og kompliserte tru var det ikkje så lett å passe inn der heller.- Det har med modenhet å gjere, blei eg fortalt. Så blei eg vel kanskje aldri heilt moden.

Ettersom eg vart eldre og alle jamnaldringane mine gifta seg og stifta familiar, vart det nok ein plass eg ikkje passa heilt inn. Eg var jo ikkje gift med familie. Då kunne eg liksom ikkje treffe venner og dra ein plass på laurdagskvelden. Utanom ein sjeldan gong. For det måtte planleggast og vere etter leggetid for barna.

No har eg vel kanskje ein del skuld i dette sjølv. Eg har nok alltid likt å gå mine eigne vegar og vere sjølvstendig. Og då blir det ofte slik at du blir mistilpass i den båsen du prøvar å passe inn i. Til slutt finn du ut at det er like greit å ikkje vere i ein bås. Så no er eg utan bås. Eg er verken inidøl eller framidøl. Eg er ikkje gift og har ikkje stifta familie. Og eg er ikkje lenger pinsevenn, sjølv om eg framleis er medlem av ei pinsekyrkje. Og eigentlig kjenner eg at eg passar betre inn enn nokon gong.

Men det betyr nok ikkje at eg er ferdig med å prøve å passe inn. For eg kjem nok til å søke å finne nye båsar. Kanskje fordi eg treng det. Kanskje fordi livet blir for einsamt og vanskeleg for ein som ikkje er sett i bås.

Pan

Det er noko fascinerande med bøkene til Knut Hamsun. Dei indre spenningane han klarer å skildre i hovudpersonane sine er ganske unike. Slik er det også med den stakkars løytnant Glahn i Pan. Ein naturens og skogens mann som elskar å dra inn i skogen og vere i einsemd og jakte, saman med hunden sin Æsop. Her er han i sitt ess, her lukkast han med alt hans set seg fore. Det motsette kan vel seiast i relasjonane hans med andre menneske. Her er han mistenksam og irrasjonell. Spesielt i forhold til den unge og vakre Edvbarda, som verkar å vere like irrasjonell som han sjølv. Sjølv om han elskar henne, prøver han stadig å overtyde seg sjølv om at han ikkje bryr seg. Det same ser ho også ut til å gjere. Det blir ein evig runddans, som ein gøyme- og leiteleik der ingen finn kvarandre. I bakgrunnen lurar den trufaste Eva, som er Edvardas rake motsetnad. Men ho klarer aldri å vinne Glahns hjarte, sjølv om ha gjerne vil. Og ein del av han vil det nok og, sjølv om hjartet hans er hos ei anna.

Det går som det ofte går med Hamsuns tragiske, ofte sjølvbiografiske heltar. Med sakn, oppbrudd, sjalusi og død. Meir er det vel ikkje å seie om det. Anna enn at Hamsuns forfattarskap er eit rikt bekjentskap. Noko av det beste i Pan, er korleis Hamsun skildrar løytnantens forhold til naturen, som ein kjær venn. Spesielt synes eg dette avsnittet var overmåte vakkert skrive:

Det monotone sus og de kjendte trær og stener blir for meget for meg, jeg blir fuld av en sælsom takknemlighet, alt indlater seg med mig, blander seg med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er nesten rotten, den fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mitt hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og og står og synes om den; tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.

På konsert med Kurt

Sesongen for julekonsertar er for lengst i gang, og denne veka fekk eg sjansen til å vere med på julekonsert med Kurt Nilsen i Operahuset på Nordfjordeid. Saman med kolleger frå jobben og fleire hundre andre kunne vi kose oss i vellyden i Operahuset. Til ein blanding av amerikanske "crooners" og meir eller mindre kjende norske julesongar. På fremste rad, sjølvsagt. Ei lun og fin oppleving vart det, og valuta for billetten fekk vi og. Over 90 minutt med fantastiske musikarar og ein fantastisk stemme, frå heile Noregs rørleggar-artist.

Når eg likevel ikkje er heilt i ekstase over det musikalske, kan det vel forklarast på fleire måtar. Juleplata til Kurt, som kom i fjor, klarte ikkje å begeistre så mange anmeldarar. Når ein gjev ut songar som er kjende for dei aller fleste frå før, forventar ein nesten at artisten skal tilføre songane noko nytt og kreativt. Det gjer i grunnen ikkje Kurt. Dei blir stort sett framført slik vi har høyrt dei før. Med unntak av ein ting: stemmeleie. Og sjølv synes eg at songar som "When you wish upon a star" og "White christmas" fungerar mykje betre i sine originalversjonar med ein bassstemme, enn med falsettstemmen til Kurt. Han legg rett og slett dei fleste songane i eit altfor høgt toneleie. Kanskje er det slik han mest får imponert med stemmeprakten sin, men han er like flink i dei lave stemmeleia. Han kunne faktisk tene på å synge heilt vanleg av og til, utan å skulle imponere.

Best fungerte det faktisk då Kurt song sin eigen "I kveld". At Marion Ravn også dukka opp på scenen, løfta heller ikkje konserten nevneverdig, sjølv om ho framførte Joni Mitchells nydelige "River". Alt i alt ein fin og hyggelig kveld i Operahuset, men ikkje ein stor musikalsk opplevelse. Sjølv om det var umulig å ikkje bli imponert over musikarane Kurt Nilsen hadde med seg. Men for meg vil nok rørleggaren frå Arna framleis først og fremst vere mannen som urinerte på sykkelen til svogeren min.

Hva i helvete tror du på?

For et par år siden bestemte jeg meg for å dykke dypere ned i et av de mest problematiske spørsmålene for de fleste kristne, nemlig spørsmålet om en evig fortapelse. Mitt inntrykk var, og er, at de aller fleste kristne valgte å ikke undersøke dette nærmere, fordi det rett og slett er enklere å la være. Kan en god og kjærlig Gud virkelig dømme folk til "gråt og tenners gnissel", som Jesus beskriver det? Mange har sett for seg Dantes inferno som et billedgjøring av det Jesus snakker om. Det jeg ville finne ut, er om det finnes troverdige alterntiv til denne forestillingen.

Mitt inntrykk er at det er to rådende syn blant de kristne i dag. Det ene er dem som ikke regner helvete som noe alternativ. De ser ikke på det som relevant, fordi de har fokus på livet her og nå. Man ser for seg at Gud får ordne med de greiene der, så får vi ta oss av det dennesidige. Det andre er dem som tror på livets to ulike utganger, men man vegrer seg for å omfavne de bokstavelige sidene av det Bibelen sier. Man snakker heller om helvete som et sted uten Guds nærvær, der mennesket er overlat til seg selv. Man ser dermed på Bibelens skildringer som kun billedlige. Så finnes det selvfølgelig de som holder fast på Bibelens malende skildringer som noe håndfast og virkelig. Og en haug med liberalere som hevder at helvete er et fantasifoster.

Sunniva Gylver er en representant for den andre gruppen og skriver mye interessant om emnet:

Jeg fastholder alltid at Bibelen snakker om to utganger på livet så mange steder og på så mange måter at vi ikke uten videre kan avvise det....Jeg understreker samtidig at Bibelens materiale når det gjelder kriterier for himmelriket, er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Noen steder snakkes det bare om tro, andre steder om gjerninger, andre steder om Guds kosmiske frelsesplan hvor han vil sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus. den eneste vi leser om i NT at kommer til paradis, er røveren på korset, som bare sa "tenk på meg når du kommer i ditt rike." og den fattige Lasarus, som vi ikke vet noe annet om enn at han var fattig......Jeg undres: vi bekjenner en allmektig Gud, som er kjærlighet, som har skapt alle i sitt bilde og elsker alle. det er litt rart om da svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. hvorfor skulle Gud ønske det? og hvis Gud ikke ønsker det - hvordan kan da Djevelens makt være så stor når Gud en dag nyskaper alt? dessuten: hvor frie er våre valg egentlig? det er mange ulike grunner til at mennesker ikke tror på Gud. jeg kjenner flere som har bedt Gud om en tro, over lang tid, men som ikke finner den. hva med dem? jeg tror vi har ansvar for våre liv og våre valg - men jeg tror også at Guds allmakt strekker seg og favner evigheten.....

Jeg begynte med å bestille og lese boka "The gospel of inclusion" av Carlton Pearson. Pearson var en kjent pastor i de karismatiske miljøene før han ble en universalist, og ble frosset ut av de fleste av sine tidligere venner. Universialismens hovedtese er at Jesus frelste alle mennesker, troende som ikke-troende, da han ofret seg. Selv ble jeg litt nysgjerrig da Åge Åleskjær advarte mot boken og sa han var helt uenig i det Pearson stod for. Sånt vekker jo min nysgjerrighet ;) Pearson beskriver i boka hvordan personlige opplevelser fikk han til å tenke gjennom disse spøsrmålene og komme til en annen konklusjon. Mange interessante ting å lese. Selv om jeg tenker at han går for langt når han beskriver det onde som en del av Gud. Men et spørsmål beit jeg meg merke i: Dersom det viktigste valget av alle, nemlig om vi skal bli født eller ikke, er for viktig til at vi skal ta det selv, hvorfor er det valget som er omtrent like viktig, nemlig hvor vi skal hen når vi dør, overlatt til menneskets skrøpelige vilje?

Den andre boka var enda mer hjelpende i spørsmålet, selv om konklusjonen var den samme. Boken var "The last word and the word after that". Her skriver forfatteren Brian McLaren om at det helt fra kirkens barndom har vært en stor del av kristenheten som har trodd på en universialistisk tilnærming. At dette faktisk var en av de største retningene i kirken i mange år, før den ble stemplet som kjettersk. Han skriver det hele som en fortelling, der konklusjonen er at den kristne kirke har plass til ulike synspunkter, også i dette spørsmålet.

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskaop. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?

Så hva tror jeg? Jeg har nok landet på universialismen, selv om jeg ikke har funnet alle svarene. En gjenopprettelse av alle ting, ikke bare de som tror. At Jesus kom for å frelse verden, ikke bare de kristne. Og at vi alle må svare for det vi har gjort her på jorden, men at dette ikke betyr at det er kun to utganger på livet. Men at det finnes en, eller massevis. Men også at ingen av utgangene byr på en gudløs virkelighet i all evighet.

Bibelens autoritet

Da jeg begynte på bibelskole for en god del år siden, var dette det første emnet som ble tatt opp og vi lærte om dette hele den første uka. Utgangspunktet var at Bibelen er Guds ord og ikke bare inneholdt Guds ord, at hele skriften er "innblåst av Gud" som Paulus uttrykker det. På den tida samstemte det godt med det jeg stod for selv, og jeg kan ikke huske at det var noen kontroverser. I dag hadde jeg nok hatt flere spørsmål.

Alle kristne, garantert, har problemer med mye av det som står i Bibelen. En Gud i det gamle testamente som starter kriger, henretter folk og sender pester og plager, harmonerer veldig dårlig med det gudsbildet om blir presentert i kristne kirker og bedehus i dag. Man kan også finne motsetninger og enkeltvers som skaper problemer. Bibelens ord har blitt brukt til å forsvare kriger, korstog og rasisme. Problemet blir dersom hele Bibelen skal tillegges like mye vekt og at alt som står der er uttrykk for Guds vilje og natur.

Den kristne filosofen Henrik Syse fikk litt oppmerksomhet da han uttalte i en debatt i Vårt Land nylig at "Jeg tror ikke på Bibelen". Overskriften skapte naturlig nok noen hevede øyenbryn og Syse gikk ut og skrev et innlegg for å presisere hva han mener. Der skriver han blant annet:

Jeg tror på Gud, og ikke på Bibelen som sådan. Bibelen ser jeg på som Guds ord, formidlet til oss mennesker i det språk som den tidens mennesker kunne forstå -- et språk som er like levende og utfordrende for oss den dag i dag. For meg er Bibelen den viktigste veiviser til Gud, og den utgjør et levende Ord som vi skal ha dyp respekt for og bygge vår tro på. Men Bibelen er også vanskelig, noen ganger tilsynelatende inkonsistent og noen ganger med et gudsbilde vi har vanskelig for å gripe. Da er det viktig å huske at det ikke er de konkrete ordene i Bibelen som sådan vi tror på, men den guddommelige virkelighet de peker mot.

Og her er Syse på linje med det standpunkt jeg selv har landet på. Bibelen er ikke Gud. Den er heller ikke ufeilbarlig. Jeg ser ikke på Bibelen slik som muslimer ser på Koranen, som en bok som er for hellig til å berøre. Jeg tror den uttrykker menneskets møte med Gud sett fra menneskets synspunkt og narrasjon. Og da kan den aldri bli ufeilbarlig. Jeg tror heller ikke at den er Guds siste åpenbaring, slik som muslimene tror om Koranen. Jeg tror at Gud kan åpenbare seg på mange måter også i dag. Jeg tror at han oftest gjør det ved å bruke Bibelen. Men ikke alltid. Det betyr ikke at jeg vil lese Bibelen og mener at den bør leses med historisk-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at store deler av Bibelen også står seg imot en slik tilnærming. Bibelen er en religiøs bok, som må leses som det. Som Syse sier: Bibelens hovedhensikt er å vise oss hvem Gud er.

Egentlig tror jeg de fleste av oss har dette bibelsynet, selv om noen vil protestere og si at de er mer "bibeltro" enn som så. Men dersom vi skal legge sammen alt Bibelen forteller oss om Gud, får vi et Gudsbilde de færreste av oss kan leve med. Vi får en Gud som er både nådig og hevngjerrig, elskende og hatende, legende og drepende, mild og hard. Og Gud er nok sammensatt, men dersom han skal bli en del av vår tro og vår verden, er vi nødt til å sile fra Bibelen. Og vi gjør det hele tiden. Slik er det bare.