lørdag 8. mai 2010

Kan politikere si unnskyld?

Vår kjære statsminister har havnet i (velfortjent?) trøbbel etter at hans "månelandingsprosjekt" med CO2-rensing på Mongstad ikke blir som han sa det skulle bli. Vi har sett en presset statsminister forsvare sine uttalelser og standpunkter, og taktikken er som vanlig: Angrep er det beste forsvar. Selv skulle jeg ønske at politikere kunne være som folk flest, å skjønne når det var tid for å beklage og si unnskyld. Men det ser vi omtrent aldri. Desto mer gledelig er det når det skjer, selv om det denne gangen er snakk om en eks-politiker.

Jeg har jo også tidligere skrevet rosende ord om SVs Olav Gunnar Ballo på denne bloggen. Nå har den samme Ballo gått ut i Aftenposten med en klar unnskyldming for at han var med på forhåndsdømmingen av helsedirektør Anne Alvik  i forbindelse med en eutanasi-sak på Bærum sykehus i 1998. I et innlegg i Aftenposten skriver Ballo:

Jeg uttalte meg den gang kritisk til Anne Alviks håndtering av Bærum-saken med utgangspunkt i at jeg var en sterk motstander av aktiv dødshjelp, og fordi jeg mente at helsedirektøren ikke tok tak i saken med det alvor den fortjente. Når jeg nå leser Anne Alviks bok, ser jeg at min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part, understøttet av en mediedekning som var slagsidepreget. Hennes bok er til ettertanke fordi den tydeliggjør noe av det mest usunne med medienes makt, nemlig behovet for alle – medier, politikere, byråkrater, folkeopinionen – til å løpe i flokk når dagsorden er satt, slik rovdyr jager byttedyr. Rommet for nyanser blåser bort med stormen, og den som utsettes for kritikken blir stående ensom og forsvarsløs tilbake.

Ballo evner det veldig få, spesielt politkere, evner, å innrømme klare feil i ettertid og å beklage. Veldig mange av de mest framtredende politikere skriver jo lange memoarer i bokform, men disse blir stort sett brukt til å forsvare egne handlinger og synspunkter. Selv leste jeg Kjell Magne Bondeviks memoarer for noen år siden. Et urkjedelig verk av en ellers sympatisk politiker, som ikke inneholdt noen slike nyanser. Ballo evner derimot å se at politikere ofte stiller seg på samme side som mediene i saker der de selv ikke er gjenstand for medienes kritikk:
 
Slik ble hun handlingslammet, i en situasjon som skrek på et aktivt forsvar. Og siden hun ikke selv kunne stå for dette forsvaret, burde noen ha stått opp for henne. Det fantes mange aktører som kunne gjort det. Siden jeg kunne vært en av dem, ved å ha skaffet meg mer informasjon før jeg svarte på medienes spørsmål, vil jeg i ettertid, altfor lenge etterpå si: Jeg beklager, Anne Alvik. Jeg tok feil.
 
Jorunn Strand Askeland omtaler også denne saken i dagen Vårt Land:
 
Ballos unnskyldning bir kanskje så sterk fordi den står i sterk kontrast til andre politikere som føler seg presset til å lure seg unna, svare på noe annet og tåkelegge....det er ikke redelige, oppgjorte tabber som skaper politikerforakt.....jeg tror det er løgn og unnamanøvre som gjør at vi mister tilliten til politikere eller mennesker i ledende stillinger.....et sant menneske vedkjenner seg sin svakhet.
 
Amen til det. Jeg håper at neste gang en slik unnskyldning kommer, så er det fra en aktiv politiker og ikke fra en eks-politiker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar