tirsdag 12. oktober 2010

Får vi en ny abortdebatt?

Abort har vært en sak det har vært skuffende lite fokus på de siste åra. For 32 år siden ble loven om fri abort innført i Norge. Dette førte blant annet til at en biskop valgte å trekke seg og at et politisk parti nektet å gå i regjering. Siden ombestemte partiet seg og valgte å regjere likevel. Biskopen kom også tilbake etter noen år. Etterhvert ble abortdebatten kuppet av noen prester i svarte kapper med blodige dukker. Etterpå ble det stille. En god stund. Før nye problemstillinger begynte å dukke opp.

Noen ville utvide grensen for når fri abort var tillatt, fra 12. uke (se bildet) til 14. eller 15. uke. Mer interessant var det at nytt og moderne utstyr kunne gi svar på om det var noe galt med fosteret tidligere enn før. Dette åpnet for at man kunne fjerne foster det var noe galt med, for eksempel de med Downs syndrom. Og loven åpner for at en nemd kan gi tillatelse til abort etter 12. uke dersom det er gode grunner for det. Og denne nemden gir alltid, faktisk alltid, grønt lys om dette skulle skje. Resultatet har blitt at det nesten ikke blir født barn med Downs lenger i Norge. Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som får vite at de venter barn med Downs syndrom, velger å ta abort. Tallene er tredoblet siden 1999. Når så du sist et barn med Downs?

Fostervannsdiagnostikken virker å gi ubegrensede muligheter. Til å dyrke fram mennesker som har færre feil og skavanker enn før. Og til å fjerne de som har det. Og det mest skremmende: Til å lage barn som kun kan fungere som donorer for syke, uten å ha et eget liv (se filmen "Never let me go" når den kommer!). Vi er i ferd med å bevege oss inn i en virkelighet som er skremmende for de fleste av oss.

Nyere aborttall viser en skremmende statisitikk. Halvparten av alle gravide mellom 20 og 25 år i Oslo tar abort. Nesten en halv million foster har blitt fjernet siden abortloven ble innført i 1978. Tallet på antall aborter øker hvert år.

For noen år siden kom abortpillen som skulle gjøre det "enklere" for kvinner som ønsket å ta abort. Fram til nå har man måttet få denne på et sykehus. Regjeringen ønsker nå at kvinnen skal kunne få denne hos gynekologen sin. Krfs Laila Dåvøy stiller noen viktige sprøsmål. Vil dette føre til at denne pillen kommer på apotekene snart og i verste fall ender opp på enhver bensinstasjon? Er det etiske perspektivet på abortspørsmålet blitt et fullstendig ikke-tema? Og dermed er vi gang igjen: Dersom noen stiller slike spørsmål, reagerer venstresida fortere enn flint. Lenge var vi vant med at det var Karita Bekkemellom Orheim som slengte fra seg et eller annet usaklig utspill mot Krf. Nå har SVs Inga Marte Thorkildsen tatt opp hansken.

Det er underlig å se hvordan denne saken fører til en totalt mangel på saklighet hos politikere som stort sett er i stand til å diskutere saker de er uenige i på en ok måte. Karita hisset seg opp og stemplet motstandere som fundamentalister hver gang saken kom opp. Hun fikk vist sitt sanne ansikt da hun fikk direkte spørsmål om hva hun ville gjort dersom hun ventet et barn med Downs. Hun sa rett ut at hun ville tatt abort. Men hvem ville egentlig ikke det, når man kan velge? For hvem er det som har gitt oss rett til å ta sånne valg?

Thorkildsen stempler Dåvøy som en hykler. Veldig saklig det også. Det hun mener er ironisk nok at Dåvøy heller burde sagt rett ut at hun vil fjerne abortloven. Selv om hun selvsagt vet godt at siden Krf innså at dette var en tapt sak, har målet vært å redusere abortallene mest mulig. Og da er vel lettere tilgjengelighet på abortpillen ikke akkurat et godt hjelpemiddel. Abortspørsmålet er en rød klut for sosialistene. Det er et ikke-spørsmål, en ikke-sak. Spørsmålet er avgjort, det er ikke rom for nye spørsmål, spesielt ikke av etisk art. Derfor stemmer de også konsekvent alltid ned forslag om økt støtte til rådgivning for gravide. Sosialistene som ellers snakker varmt for de svake i samfunnet, har ingen medlidenhet for de som er aller svakest, de som ikke engang får sjansen til å bli født.

Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål. Og jeg tror ikke Inga Marte Thorkildsen har svar på det.

1 kommentar:

  1. Thorkildsen har dessverre ikke svar på mye, ikke heller i denne saken.

    SvarSlett