søndag 17. oktober 2010

Stefanus' ånd

I dag leste jeg historien om Stefanus igjen. Stefanus var den kristne kirkes første martyr. Fullstendig uredd stod han opp for det han trodde på uten noen frykt for konsekvensene. Og konsekvensen ble døden, ved steining. Dette var startskuddet for en stor forfølgelse av den første kristne kirke i Jerusalem. Da han stod overfor sine anklagere, de samme religiøse lederne som hadde vært med på å dømme Jesus til døden, var det disse ordene han brukte:

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,  dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.

Apostlenes gjerninger, kapittel 7, vers 51-53

De siste ukene har jeg også lest historien om Sophie Scholl og Den hvite rose. Og det slo med da jeg leste om Stefanus om hvor mange fellestrekk det er mellom de to fortellingene. Sophie Scholl var sammen med broren Hans og noen flere, ledere for en gruppe studenter i München under 2. verdenskrig. Gruppen kalte seg Den hvite rose, og i hemmelighet spredte de flygeblader rundt om i byen og på universitet der de studerte. Flygebladene gikk kraftig i rette med nazismen og Hitler og oppfordret folk til å reise seg og yte motstand. Selvsagt visste de hva de gjorde, og da de ble avslørt, ble de dømt til dden og henrettet umiddelbart. Både Sophie og hans var i tjueårene. Som Stefanus måtte de stå til rette for dommere som "skar tenner". Den beryktede nazi-dommer Roland Friesler var kjent for å skrike og skjelle ut de anklagede i retten. Men Hans og Sophie stod rake i ryggen og angret ingenting. I flygebladene de distribuerte stod det blant annet følgende:

Oppgjørets time er kommet! - oppgjøret mellom de tyske ungdommer og den mest avskyelige tyrann vårt land noen gang har vært tvunget til å leve under. I den tyske ungdommens navn krever vi at Adolf Hitlers stat gir oss tilbake vår personlige frihet, den mest dyrebare skatt vi har, og som han har frarøvet oss på den mest bedrøvelige måte.....vårt folk står klar til  å kjempe mot nasjonalsosialismens undertrykkelse av Europa i et glødende opprør av frihet og ære.

Inn i denne tradisjonen er det årets nobelprisvinner Liu Xiaobo melder seg. Som en uredd forsvarer av sannhet og rettferdighet i en verden styrt av pamper og maktmisbrukere. Takk til nobelkomiteen for at de også tør å være uredde og anerkjenne Stefanus' ånd, selv om de vet at dette kan få konsekvenser for flere enn dem selv. Her er noen av de ordene som ga han elleve års fengsel og en nobelpris:

This year is the 100th year of China's Constitution, the 60th anniversary of the Universal Declaration of Human Rights, the 30th anniversary of the birth of the Democracy Wall, and the 10th year since China signed the International Covenant on Civil and Political Rights. After experiencing a prolonged period of human rights disasters and a tortuous struggle and resistance, the awakening Chinese citizens are increasingly and more clearly recognizing that freedom, equality, and human rights are universal common values shared by all humankind, and that democracy, a republic, and constitutionalism constitute the basic structural framework of modern governance. A "modernization" bereft of these universal values and this basic political framework is a disastrous process that deprives humans of their rights, corrodes human nature, and destroys human dignity. Where will China head in the 21st century? Continue a "modernization" under this kind of authoritarian rule? Or recognize universal values, assimilate into the mainstream civilization, and build a democratic political system? This is a major decision that cannot be avoided

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar