tirsdag 15. januar 2013

Integritet og sykkelsport

Dramaet rundt Lance Armstrong ser ut til å nå nye høyder når hans enormt mye omtalte innrømmelses-intervju med Oprah Winfrey blir sendt verden rundt kl 03 natt til fredag norsk tid. Vi har kunnet følge dramaet rundt Lance og hans tidligere lagkamerater i mange år allerede, men det er først det siste året det har tatt av, med Tyler Hamiltons selvbiografi og de amerikanske dopingmyndighetene sin etterforskning. Mange mener at man bør la gamle skjeletter bli liggende, og spørsmålet er om vi noen gang får vite hvor omfattende dopingbruken og korrupsjonen har vært i sykkelsporten. Og om alt er så mye bedre nå enn før. For det finnes tegn på det motsatte.

Med Lance sin eventuelle innrømmelse, har vi fått nok en mann som står fram. Sannsynligvis vil hatet mot mannen bli vendt til sympati ettersom tårene faller hos Oprah og han forteller hvordan han ble presset til å gjøre ting han ikke ville. Også her regisserer mannen hendelsene etter sin egen hjerne. Det er underlig hvordan forakt kan bli til sympati når folk som har gjort så mye galt, nektet for det i årevis, for så å komme med en bekjennelse. Vi setter pris på ærlighet, og for mange er kanskje ærlighet viktigere enn integritet. For integriteten til de nevnte syklistene er borte for alltid. Men de fortjener kanskje en ny sjanse?

For hvem står igjen med noe integritet i det hele tatt i denne saken? La oss se.

Armstrong selv er ribbet for alt som kan minne om noe slikt, uansett hva han innrømmer. Det samme kan man si om lagkameratene Tyler Hamilton, Floyd Landis, Steffen Kjærgaard, Levi Leipheimer og George Hincapie. Årevis med benektelser avløses av åpne bekjennelser. Men hva med Frankie Andreu, som riktignok dopet seg med Armstrong, men som tidlig innrømmet misbruken? Eller Jonathan Vaughters, som i dag holder en klar antidoping-profil for laget sitt, men som benektet egen doping som de andre i mange år? Eller hva med Benoit Joachim som sier at han aldri dopet seg, men at han angrer på det nå, siden alle andre gjorde det? Er det integritet?

Eller for å ta noen av syklistene etter denne epoken til Armstrong. For eksempel SKY-laget som har kjørt en beinhard linje mot tidligere dopere i sitt lag. Er det integritet å sparke alle som har innrømmet doping tidligere? Fortjener folk en ny sjanse? Og hva med legen som var ansatt i 2011 hos laget, og som Levi Leipheimer har vitnet var en av dem som forsynte han med dopingmidler? Sier ansettelsen av denne noe om lagets integritet? Hva med vår egen Thor Hushovd, som alltid har vært klar i sin holdning til doping, men som nå vegrer seg veldig for å ta avstand til Lance Armstrong? Bør vi kunne kreve mer?

Noen som ser ut til å miste all troverdighet og integritet, er UCI-pampene Hein Verbruggen og Pat McQuaid. Den største spenningen rundt Oprah-intervjuet er nok om Lance vil trekke de to ned i søla sammen med seg selv. De har lenge versert rykter om at Lance fikk informasjon fra høyeste hold om hvordan han kunne unngå å teste positivt for doping.  Dersom ryktene blir bekreftet, handler ikke dette lenger bare om svindel, men om den verste korrupsjonsskandalen idretten har sett.

Det er trist det vi ser i sykkelsporten. Jeg mener at man fortsatt må grave om man vil komme til bunns. Flere mener at doperne har et forsprang og at det fins midler som enda ikke kan avsløres på tester. Det fins flere grunner til å mistenke også fjorårets TDF-vinner for doping. Integriteten til alle hovedaktørene i sporten er borte.

Jeg vil likevel nevne to mann som har bevart integriteten gjennom det hele. Felles for de er at de har fått smake vreden fra Lance Armstrong. Christophe Bassons var en fransk syklist som skrev om det alarmerende ved Lances første TDF-seier i 1999. Han syntes det var underlig at man skulle se så suverene syklister, året etter at flere trodde at Festina-skandalen hadde skremt doperne til å slutte å dope seg. Han fikk så hatten passet av Lance. I en tid der ingen turte å si fra, stod Bassons fram. Karrieren tok fort slutt, og lenge var han en ensom stemme. Senere fikk han følge av flere.

Den andre er den irske journalisten Paul Kimmage. Lenge før verden mistenkte Lance, la journalisten fram indisier som sterkt talte for at Armstrong var en doper. Mitt tidligere innlegg om Lance bygger også det dette. Trass sterk motbør og søksmål, har han stått på sitt. På en pressekonferanse sa Lance i all offentlighet at Kimmage "ikke var verdt stolen han satt på". Nå får Kimmage endelig oppreising. I sin siste uttalelse pekte Kimmage på det mistenkelige i at laget til Bradley Wiggins var så suverent i fjorårets TDF. Vi får se om han får rett i sine mistanker.

Sykkelsport og integritet er jo akkurat nå to ord som ikke passer i samme setning. Dessverre.

1 kommentar:

  1. Et glitrende innlegg i debatten om sykkelsportens renommé og fremtid. Mitt enkle forslag er null toleranse og livsvarig utestengelse for ryttere som ikke har rent mel i posen.

    Skulle gjerne hatt dopingtest på turritt også, for det 5 beste.

    Null dop!

    SvarSlett