søndag 22. mai 2016

Drømmen om Kurdistan

For et par uker siden ble det klart at Norge sender soldater til Midtøsten for å trene lokale styker i kampen mot den såkalte islamske staten, IS. Selvsagt er dette kontroversielt og det mye man kunne sagt om det. Uansett er alle enige om at vi i fellesskap må bekjempe ekstremismen som IS står for. Problemet er at det har vært umulig å finne noen "good guy" i Syria. Mange av gruppene som kejmper mot IS, er preget av den samme ekstremismen. Regjeringen i Syria er heller ikke noe man vil støtte. De har tross alt bombet i hjel store deler av sin egen befolkning. Samtidig er det en gruppe som skiller seg ut: Kurderne. Selv om den norske regjeringen ikke konkret vil ut med hvem det er man skal trene, er det nærliggende å tro at vi vil støtte de samme gruppene som USA støtter, og som står fremst i kampen mot IS, i alle fall i nordområdene.

Kurderne er det største folkeslaget i verden som ikke har sin egen stat. Kampen for et fritt og uavhengig Kurdistan har vært en drøm som har levd i århundrer. Kampen har likevel manglet den avgjørende støtten internasjonalt til å kunne bli en realitet. Kurderne bor i dag konsentrert i tre ulike stater, Syria, Tyrkia og Irak, og ingen av disse statene har vært villige til høre på kurdernes drømmer. Etterhvert har kurderne senket sine krav om en egen stat, og heller gått inn for mer selvstyre innenfor de statene de bor i. I Irak har de fått det, konkretisert ved en avtale fra 2006. I Syria kan det fort bli en realitet, når den grusomme krigen en gang tar slutt. I Tyrkia ser dette målet fjernere ut enn noen sinne.

Selv om de store internasjonale aktørene ikke har støttet en kurdisk stat, har et land som Israel uttrykt at de støtter dette. Etter at kurderne fikk utvidet selvstyre i nord-Irak, har dette området vist seg å bli et demokratisk unntak blant alle diktaturstyrene i det muslimske Midtøsten. Kurderne har vist at også i muslimske land, kan demokratiet og religionsfriheten fungere. Kanskje ikke rart at Israel støtter noe som gjør at de ikke lenger er det eneste fungerende demokratiet i dette området.

De såkalte Peshmerga-styrkene, de kurdiske militære, er de som har fått mest vestlig sympati i kampen sin mot IS. Men folk fra vesten som reiser ned for å slutte seg til IS, risikerer straffeforfølgelse, blir vestlige kurdere som reiser dit for å støtte Peshmerga, støttet og oppmuntret. TV2 viste blant annet en dokumentar om en slik mann i fjor. USA støtter styrkene med trening og flyvåpen. Resultatet har blitt at Peshmerga har drevet IS ut av flere områder, selv om kampen fortsetter. Det har også vakt oppmerksomhet at et muslimsk folkeslag som kurderne, bruker kvinner som soldater. Noe som er en vederstyggelighet for IS, spesielt som de skulle blir drept av en slik.

Samtidig er det ikke bare lett å si at kurderne er den gode i denne konflikten. Vi kjenner til "vår egen" Mullah Krekar som er en kurdisk islamist med støtte i alle fall fra noen av sine egne. I Tyrkia er bildet spesielt sammensatt. Tyrkerne har brukt krigen mot IS som et påskudd til å angripe også kurdiske mål. Den kurdiske selvstendighetskampen i Tyrkia har vært spesielt brutal, på begge sider. De siste månedene har vi sett at tyrkerne har gått til mer eller mindre vilkårlige angrep på kurdiske mål. Kurdernes organisasjoner er stemplet som terrorister og legitime mål. Blant vanlige tyrkere har den kurdiske frigjøringskampen lite forståelse. Jeg husker for noen år siden da vi hadde besøk av noen tyrkiske lærere på skolen jeg jobbet på. En av våre lærere fortalte at vi hadde flere elever fra Kurdistan på skolen vår. Smilet til den enste tyrkeren som snakket engelsk, stivnet fort, og han erklærte at det ikke fantes noe Kurdistan.

Bildet øverst i innlegget viser den 24 år gamle Seher Çağla Demir. Når jeg tenker på terrorister, ser jeg for meg ubarberte unge menn med arabisk utseende som ikke ser ut til å ha sovet på en stund. Men terrorismens ansikt ser også slik ut. Demir sprengte seg selv i luften og tok med seg et tredvetalls andre i Ankara i mars. Som en reaksjon på de tyrkiske myndighetene sine angrep på kurdiske byer. Dermed ga hun tyrkerne et argument som ingen i det internasjonale samfunnet kan motsi: Kampen mot kurderne er en kamp mot terrorisme.

Så fortsetter søken etter det gode eller den gode i kampen mot grusomheten. Og mens Norge og andre land ikke lenger kan vente på at man finner det man søker, bestemmer man seg for å prøve å skape det gode selv. Med å sende soldater. Skulle ønske jeg var mer optimistisk i forhold til hvordan det vil gå.


Kilder:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tyrkia/denne-kvinnen-24-skal-ha-vaert-selvmordsbomber-i-ankara/a/23641103/
http://www.vg.no/nyheter/meninger/irak/kurderes-kamp-for-en-nasjon/a/23273170/
http://www.dagsavisen.no/verden/ny-motgang-for-folk-uten-stat-1.703965





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar