søndag 15. mai 2016

With God on our side


Bilde fra jesusrevolution.com
You never ask questions when God’s on your side
(Bob Dylan)

De siste månedene har vi kunnet lese utallige fortellinger om menneskers destruktive møter med karismatiske ledere og bevegelser, utløst av VGTV-serien Frelst. Selv har jeg lest det aller meste av det som kommer fram, og det er overveldende hvor mange historier som fins om slike møter, med mange ulike menigheter og sammenhenger. Mange av dem er samlet på Verdidebatt, og her finnes veldig mange gode og opplysende innlegg. Det er kanskje ikke nødvendig med en historie til, Jeg har jo i tillegg skrevet mye om mine troserfaringer, både før og etter at jeg opplevde en fundamental troskrise. Men jeg har lyst å fortelle litt likevel.

Ruth Helen Gjævert, som har laget Frelst-serien, forteller om sine opplevelser i Jesus Revolution. Selv ble jeg aldri verken veldig fascinert eller inspirert av denne bevegelsen, og kan derfor bare delvis relatere til hennes kontekst. For meg ble det for uniformert og militært. Samtidig er mange av de samme mekanismene til stede i all karismatisk kristendom. Dermed er mye likevel relevant.

Da Stephan Christiansen og kona Anne etablerte Jesus Revolution, var det åpenbart noe som appellerte til en stor gruppe av ungdommer i karismatiske menigheter. Jeg var selv en del av dette miljøet, og opplevde at flere jeg kjente dro på sommerteam med dem, eller ble soldater i den såkalte armeen deres. Selv holdt jeg en viss avstand. Samtidig ble også jeg påvirket, både av dem og lignende stemmer. For når jeg studerer alt dette noen år senere, er det blitt veldig klart hvorfor dette ble så problematisk for meg og for så mange andre.

Stephan Christiansen og hans like ble for mange forbilder på hvordan en ekte Jesus-etterfølger skulle være. Man skulle være frimodig, visjonær, lidenskapelig, ivrig, energisk. Man skulle følge Bibelen til punkt og prikke, være som Paulus eller Stefanus, ofre alt, gi alt, tro alt. Så selv om stilen ikke appellerte til meg, hadde jeg en veldig klar opplevelse av at den burde gjøre det. Jeg burde være like engasjert og lidenskapelig. Jeg burde være slik, det var slik Jesus var, og slik som han er, skulle jo også vi være. Så hver gang jeg kjente på en motstand mot denne type kristendomsutøvelse, var det alltid med et stikk av skyldfølelse: Slik skulle jeg også vært.

Noen ganger var jeg også slik. Spesielt i bibelskoletida var det jo ekstra viktig at man var slik. Man skulle vitne, evangelisere, vinne mennesker. Så da kunne jeg tre i en slik rolle. Og jeg merket at jeg kunne være ganske god til det. Det var nesten berusende de gangene jeg opplevde at jeg vitnet for mennesker og de tok imot det. Problemet var at jeg egentlig ikke brydde meg veldig mye om disse menneskene. Fikk jeg dem til å be en frelsesbønn, da var målet nådd. Kryss i boka. Fisk i garnet.

Noen av det jeg gjorde og var med på fra den tiden skammer jeg meg dypt over. Jeg overkjørte mennesker for å få dem dit jeg ville. I forsøket på å bli slik man burde være, var jeg blitt en karikatur. Det er også noe av poenget til Gjævert i Frelst, og som har blitt fortalt av andre som kjente henne fra denne tiden. I et forsøk på å være som sine forbilder, overkjørte hun seg selv og andre. Og ble all den iveren og lidenskapeligheten som hennes forbilder hadde. Men uten den ekte kjærligheten. For kjærlighet er ikke mulig å imitere. Den må oppleves.

Sammenligningen fører sjelden noe godt med seg. Jeg husker fra den tiden jeg var på bibelskoleteam, hvordan vi sammenlignet våre "resultater" med de andre teamene. Da vi fikk høre fra Danmark at teamet der hadde "bedt til frelse" med over tredve stykker, kjente i alle fall ikke jeg noe spesiell glede over dette. Nå handlet det om å bedre våre resultater, slik at vi kunne komme i nærheten av dem. Jeg husker jeg snakket med ei jente som sa hun trodde på Gud. Jeg nærmest tvang henne inn på kjøkkenet slik at jeg kunne be frelsesbønnen med henne, sammen med ei av de lokale kristne vi samarbeidet med. Da vi var på besøk på et gamlehjem, begynte ei gammal dame i rullestol å gråte mens vi sang. Teamlederen vår gikk og la hånda på henne, etterpå var han helt sikkert på at hun var blitt frelst, selv om hun var ute av stand til å si noe. Et nytt kryss i boka. En ny fisk i garnet. Helt komisk, dersom det ikke var så tragisk.

Mange av de tingene vi stod for, hadde vi solid "bibelsk" grunnlag for. Vi kunne sitere både Jesus og Paulus på rams. Jeg har jo etterhvert skjønt at man kan bruke bibelsitater til å forsvare nesten hva som helst. Den som ikke er med meg, er mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet, en av de mange tingene jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. For jeg vet hvor utrolig mye et slikt vers kan brukes og misbrukes til å sette skille mellom mennesker. Dersom man ikke er med på "det Gud gjør i dag" blir det fort slik at man blir Guds motstander. Enten er man misjonær eller så er man misjonsmark, som jeg hørte en si en gang. Slik ble det ofte for meg i møte med sterke karismatiske stemmer. Mye av det skurret for mye for meg. Men siden disse stemmene hadde resultater å vise til, og hadde de egenskapene en god kristen skulle ha, ble det jeg som ble utenfor Guds plan, ikke de. Når Gud var med dem, og jeg ikke var dem, var jeg heller ikke med Gud. Og dermed ble jeg ikke bare utenfor Guds plan, men også en motstander av Gud. Problemet var altså meg selv, min personlighet. Mitt vesen ble på denne måten et hinder for Guds plan og vilje.

Det er noen episoder jeg husker spesielt godt. En gang skulle jeg lede et møte i pinsemenigheten jeg var en del av. Predikanten var en av de store veteranene innen den karismatisk kristendommen i Norge, en mann jeg bare kjente av navn fra før. Budskapet hans var at vi måtte omvende oss for å unngå de negative konsekvensene. Han understreket at han ikke sakket om Guds straffedom, men i praksis var det jo akkurat det han gjorde. han dro fram massevis av eksempler han mente beviste dette. Ekstra ille ble det da han snakket om hvordan USA hadde blitt "straffet" fordi de valgte Bill Clinton og ikke George Bush til sin president i 1992. Slik forkynnelse kan man jo høre fra tid til annen og man kan riste på hodet. Problemet  var at det var jeg som ledet møtet og da kunne jeg ikke bare riste på hodet og gå oppgitt hjem. Da møtet gikk mot slutten ba predikanten folk om å bøye kne og be for land og folk. Jeg så rundt meg og så at Gud tilsynelatende berørte folk overalt. Jeg var ikke berørt, jeg var fortvilet. Jeg gikk hjem og spurte Gud og meg selv: Dersom du er i dette og velsigner dette, hvordan kan du være min Gud? For dersom jeg ikke er med på det Gud gjør eller velsigner, er jeg mot ham.

Pinsepastoren Einar Nymoen har beskrevet dette på en god måte:

Og når man da har Gud og lederen på den ene siden og en brennende, idealistisk ungdom på den andre, som lever for Saken og vil ære og hedre både Gud og sin leder, er det ikke til å undres over at folk går til grunne. Styrkeforholdet er totalt asymmetrisk, – hvem vil ha på seg at man opponerer mot Gud? (...) Jeg tror mange, ikke minst kristne ungdommer, i sin iver etter 
å tjene Gud gir et drømmebilde eller et vrengebilde av seg selv til Gud. Slik man ønsker å være. Kanskje man sammenligner seg med andre? Sammenligningens tyranni og den gruppedynamikken som oppstår i tette miljøer, kan være livsødeleggende for alle, ikke bare for sarte sjeler.

La meg vende tilbake til Jesus revolution. Den karismatiske kristendommen har i seg at man kan lett kan åpne opp for sterke ledere med sterke stemmer som får for stor makt. Jeg tror at Stephan Christiansen har handlet ut fra en en sterk opplevelse av Guds kall og kjærlighet til folk, og det er åpenbart at han har vært og er et stort forbilde for mange, slik det også har kommet fram i debatten etter Frelst. Problemet blir når slike ledere, uansett hvor helstøpte de kan virke, ikke har noen til å korrigere seg. Slike ledere har gjerne disse egenskapene vi alle vil ha og lengter etter, derfor er det få som tør å bremse dem og stille kritiske spørsmål. Man vil jo ikke være en bremsekloss "for det Gud gjør". For dette er selvsagt ikke unikt. Det gjentar seg igjen igjen og igjen at unge stemmer som roper høyt ikke møter nok kritiske stemmer.

Et annet eksempel på dette, er det som skjedde i Betel Trondheim omtrent på samme tid. En sterk ungdomsleder fikk mer eller mindre frie tøyler fra sine ledere. Resultatet ble unge medarbeidere som følte seg overkjørt og utbrent. Det hadde vært spennende om noen av disse også kunne stått fram med sin historie, når det er nå er skapt et klima for å gjøre det.

Stephan Christiansen skrev et svar på dokumentarserien Frelst. Men der han hadde en mulighet til å legge seg flat og ta konkret selvkritikk, ble svaret et forsvarsskrift for det han hadde drevet med, der unnskyldningen var mer av typen "jeg er lei meg for at du er lei deg". Først i et intervju med Korsets Seier skjønner man at han faktisk er lei seg for ting han har gjort. Det er også påfallende hvor lite av heiagjengen til Stephan Christiansen som kommer på banen nå. Noen ytterst få har støttet ham i denne stormen. For femten år siden var det knapt noen som var kritiske. Og hvor er pinsebevegelsen? Man har gått ut og gitt en generell beklagelse til mange, men hva med de som aldri fikk den korreksjonen de hadde behov for i sin lederstil? Hvem bærer det ansvaret?

Pinsebevegelsen spesielt trenger flere kritiske stemmer, folk som tør stille de rette spørsmålene og ikke bare heie fram. Pinsebevegelsen har dessverre gått fra å være en gjennomkontrollerende bevegelse på 70- og 80-tallet, til å bli en heiagjeng for alt og alle i dag. Idealet bør vel være en plass mellom der.

Hvorfor får sterke karismatiske ledere så fritt spillerom som de har fått gjennom så mange år? Kanskje er det en idolisering, en beundring av de som lykkes blant alle som mislykkes i det som var det viktigste av alt: Framgang og vekst, resultater. Frelste sjeler. Fisk i garnet. Det er vel ikke tilfeldig at sangen "History maker" var så populær på denne tiden. I tillegg har man kanskje ikke forstått forskjellen mellom et forbilde som man kan lære av, og et idol man beundrer i ett og alt. Kanskje er det et resultat av de samme åndelige mindreverdighetskompleksene jeg selv hadde. Den gangen skulle vi ønske vi var mer som denne lederen. Nå har vinden snudd. Nå er vi glad vi ikke er ham.

Og da koker det ned til det: du kan forlate et miljø, forlate mennesker...men til syvende og sist konfronteres du med din tro

Ruth Helen Gjævert i Frelst




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar