Flom!!

Jeg har jo lest om og sett bilder av elver som har flommet over, veier som har blitt stengt, hus som har blitt evakuert, men har aldri opplevd noe lignende selv. Før denne søndags kvelden i juni. og selv om det kanskje ikke var så dramatisk som det så ut, føltes det skremmende nok da det stod på.

Siden jeg var liten har jeg hørt historien om sist gang elva gikk over sin bredde. Som noen vet, har vi en liten elv som går gjennom tunet vårt, nært opp til alle husene. Selv har jeg aldri opplevd at denne har flømt over, selv om den kunne bli stor enkelte ganger. Ikke en gang min far på 84 husker at den har flommet over. Min fars tante, som vi kalte faster, fortalte historien om hvordan elva flommet over en gang, vannet kom inn i fjøset, og man måtte ta en liten gris med inn på kjøkkenet. Der fant grisen seg godt til rette og la seg rett ned i et trau med nysatt brøddeig. En god historie, uten tvil.

Denne søndagen hadde vi vært en tur på setra. Det var ganske varmt og lummert og utover på ettermiddagen begynte det å lyne og tordne i det fjerne. Det som var spesielt, var at det fortsatte i flere timer, noe som er sjeldent. Da jeg gikk og la meg rundt halv ett, regnet det og tordningen begynte å komme nærmere. Jeg pleier ikke å ha vinduet åpent når jeg sover, men denne kvelden var det så varmt og klamt at jeg åpnet det. Regnet ble kraftigere etter hvert, og utviklet seg til å bli enormt kraftig. Og høyt, det var ikke lett å sove.

Plutselig hørte jeg en mer fossende lyd som blandet seg med regnet. Først trodde jeg at det var regnet, men syntes det hørtes rart ut, så jeg stod opp og kikket ut vinduet. Da så jeg at  vannet fosset langs med muren på huset og ned i hagen. Det hadde tatt med seg et lite skap som jeg hadde kastet ut da jeg ryddet opp i stua. Jeg sprang ut i gangen, der jeg møtte svogeren min som hadde sett det samme. Jeg sprang ned trappene og ut. Der fikk jeg se at vannet strømmet fra elva og små elver strømmet ned på begge sider av huset. Jeg hadde på meg støvler og gikk ut for å kjenne på strømmen. Vannet gikk over støvlene. Midt på tunet stod den tunge hoggestabben som elven hadde tatt med fra vedhuset.

Jeg sprang inn igjen og ropte til søsteren og svogeren min at vi måtte komme oss ut. Jeg så for meg at elva skulle ta et helt nytt løp og ta med seg hele huset. Helt sikkert en ubegrunnet frykt, men man tenker vel ikke så rasjonelt i slike situasjoner. De var selvsagt redd for gå ut i regnet med lille Vegard som lå os sov. Vi fikk på oss klær og beveget oss ut. Jeg tenkte at låven var et trygt sted, siden den ligger høyt. Vi kom oss dit og ringte til den andre søstera mi som lå i det nye huset lenger vest. De var selvsagt også redd for det som skjedde. Jeg bevegde meg videre utover, og så at elva hadde gått over et tredje sted, mellom låven og garasjen. Strømmen her var enda sterkere, men ikke verre enn at jeg kom meg over til det nye huset og så at alle var i sikkerhet der. Jeg så også at vannet ikke hadde nådd fram til huset, og tenkte at dette kanskje var det aller tryggeste stedet å være. Jeg hentet de andre på låven og vi gikk mot det andre huset. Svogeren sa at jeg måtte ta Vegard over den verste strømmen siden jeg hadde støvler. Jeg tok imot han uten å tenke og vi kom oss i trygghet der ute.

Utover natta avtok regnet og elva gikk tilbake. Jeg ringte brannvesenet og de sendte folk som ikke kom seg fram fordi vannet hadde oversvømt veien. Senere fikk vi vite om at flommen hadde skapt enda mer skade og farlige situasjoner andre steder. Et sted måtte folk evakueres med båt. Et annet sted satt folk i bilen, fordi de var redde for at huset skulle bli tatt. Etter noen timer gikk vi tilbake og i seng. Men det gikk en stund før jeg fikk sove den natta.

Neste dag kunne vi se på skadene. Vi var ganske heldige. Grus og jord var røsket opp og flyttet på og ved fra vedhuset var spredd over et stort område. Muren langs elva var i stor grad ødelagt. Verst gikk det ut over vedhuset, som du kan se på bildet. Dette er helt ødelagt og må rives.

Et overraskende drama, heldigvis med en lykkelig utgang. Håper det blir hundre år til det skjer igjen!

Terror

Den store hendelsen som har preget oss i sommer er terroren på Utøya. En grusomhet som er ufattelig for oss alle. Det er helt uforståelig at noen bare plaffer ned ungdommer og barn som en del av en syk plan om å overta makten i landet.


Det som er den største langtidsvirkningen av dette, er nok hvordan de norske politikerne tok dette. Selv om det fantes røster som ropte om hevn og at det nå var på tide med dødsstraff igjen. Men politikerne med statsministeren i spissen var klinkeklar på at vi måtte møte dette med enda større åpenhet og demokrati: Men svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet. I motsatt fall vil de som sto bak, ha oppnådd sine mål. Med andre ord dyrke fram mer av det terroranslaget slo til mot. Det står i enorm kontrast til den amerikanske presidentens budskap etter 11. september: Make no mistake, the United States will hunt down and punish those responsible for these cowardly acts


Man blir stolt av at vi har slike ledere som praktiserer Bibelens budskap om å gjengjelde ondt med godt. Og man blir glad for at ingen bruker dette som en brikke i et politisk spill for å fordele skyld. Hendelsen har avslørt at vi har mye å være stolte av i dette landet.

TerrAssa

Som jeg har skrevet før, har en del av det å flytte hjem, vært å bygge et nytt hus som foreldrene mine kunne bo i, før jeg selv overtok det gamle. På forsommeren var huset klart til innflytting og mye ble flyttet fra gammelt til nytt. Og jeg overtok gammelt som skal bli som nytt (om en 15-20 år he he).

Et nytt hus må selvsagt ha en terrasse. Og jeg var så heldig at min gode venn Asbjørn dro med seg hele familien hit for å hjelpe til. Han gjorde en kjempejobb, og terrassen ble ferdig og fin. Selv om det tok litt lenger tid enn vi trodde. Og en god del mer materialer enn vi trodde. Men pent vær og grundige analyser gjorde at arbeidet ble svært vellykket. Selv om jeg dunket skallen opp i parabolantennen du ser bakerst i bildet en 20-30 ganger

I tillegg til en fantastisk arbeidsinnsats, var det fantastisk koselig å ha besøk av familien Haugstvedt. Vi tok oss også tid til å ha litt ferie, og til å besøke den vidunderlige Briksdalen. Jeg håper at de vil komme igjen ved første anledning!

I'm back!!

Nå var det fryktelig lenge siden sist, og jeg tenker at det er på tide å begyne å skrive litt igjen. For det har jo skjedd en god del siden sist, og jeg tenkte jeg skulle bruke de neste dagene til å skrive litt om hva som har skjedd i sommer, for det har skjedd en god del. Og i neste uke begynner jeg i ny jobb. Håper du er interessert i hvordan mitt nye liv vil bli. Jeg tar gjerne imot tips underveis.

I juni sa jeg farvel til Vear skole, Tønsberg og Vestfold. Femten år er det siden jeg flyttet til Vestfold. Unødvendig å si kanskje, men det føles ikke så lenge siden. Men jeg merker i alle fall at jeg har forandret meg mye siden høsten 1996. Og det har nok verden også.

Det var også spesielt å si farvel til klassen jeg har jobbet med de siste årene. Avslutningen ble flott og høytidelig. Alle elevene fikk utdelt sine vitnemål, det ble holdt taler og sunget. Jeg har alltid syntes det var rart det der med at man skal være sammen med de samme menneskene omtrent hver dag i tre år, og så ser man  dem plutselig ikke lenger. Heldigvis har man Facebook i våre dager, slik at man kan følge litt med. Spesielt var det også for oss lærerne å si noen siste ord til elevene før de spres ut i hele verden. Jeg avsluttet min tale med ordene fra sangen "A rose is a rose"

Their flowers are fading

In time's bitter garden

But yours is only

Beginning to bloom

So keep on that same road

And keep on your toes

And just keep your heart steady as she goes

And let them call you what they will

Just remember

A rose by any name is still a rose

Landet har vært fylt av slike roser den siste tiden. Rosene er overalt rundt oss. Og 95-elevene på Vear er slike roser som drar ut i verden. Lykke til!

Flere forbilder

Siden jeg er inne på folk som "go the extra mile", for å sitere ett av emnene for dette årets engelskeksamen, kan jeg jo komme med et par eksempler til. Jeg mener altså folk som gjør mye mer enn det som kan forventes av dem. Denne gangen kan vi lese om 15 år gamle Nadia Alangeh som valgte å gi bort alle konfirmasjonspengene sine til Leger uten grenser. Og vi snakker om så mye som 19000 kroner! Hun sier blant annet:


Jeg gjorde det fordi jeg har alt det jeg trenger, og det er mange som trenger mer hjelp enn det jeg gjør.......Med tanke på at det er mange som ikke har hjem og bor i huler blant annet i Afghanistan, så ser jeg på materielle ting som unødvendige med mindre det er hus, vann og mat


Slettes ikke verst.

What are words

I forbindelse med at vi planlegger å ha en skolekonsert med niendeklassene jeg har i musikk, ble elevene oppfordret til å finne fram sanger de hadde lyst å øve inn og fremføre. En av elevene kom da med sangen What are words med artisten Chris Medina. Selv hadde jeg aldri hørt denne før, men tenkte at dette var en usedvanlig vakker sang, foruten at den var ganske enkel å spille. I går var jeg inne på YouTube og fant musikkvideoen til sangen. Da ble jeg klar over den sterke historien til Chris Medina.

Chris Medina var en av de som meldte seg på den siste utgaven av American Idol. På audition fortalte han historien om seg selv og forloveden Juliana. Kort tid etter at han hadde fridd til henne på den mest romantiske måte, ble hun rammet av en trafikkulykke som sendte henne i et langvarig koma. Sjansene for at hun kom til å våkne var ikke de beste, men Chris nektet å gi opp håpet. Og våknet gjorde hun, men med hjerneskader og uten evnen til å gå.

Og her kan vi stoppe et øyeblikk og tenke på hva ville gjort. De var ikke gift, bare forlovet. Slik tenkte ikke Chris. I dag bruker han tiden sin på å pleie sin forlovede sammen med moren hennes. Og hver gang han bli spurt, forteller han om sin kjærlighet for henne og viktigheten av å holde det man lover og være trofast, selv om det kan koste. Og det er også det denne sangen handler om. I videoen ser vi bilder av forloveden både før og etter ulykken. I sangen synger han blant annet:

What kind of guy would I be if I was to leave when you need me most

En sterk, sterk historie om noe som jeg tror er heller sjelden. Lytt til sangen selv!

The Adjustment Bureau

Jeg liker filmer som leker med logikk og umuligheter, ikke minst når de knytter det til eksistensielle spørsmål. Inception var en slik film, og nå The Adjustment Bureau. Filmen handler om spennende spørsmål som: Finnes det en forutbestemmelse for hvordan livet blir? Hvem styrer denne? Og går denne an å forandre på?

David, som blir spilt av Matt Damon, får et lite innblikk i hvordan dette fungerer da en i byrået, en engel, sovner og går glipp av en mulighet til å søle kaffe på David. Resultatet blir at David treffer kvinnen i sitt liv, henne han er bestemt til å være med. Tror han i alle fall selv. Men byrået og formannen har andre planer. Og setter jord og himmel i bevegelse for å hindre at forholdet utvikler seg. Spennende blir det. Og David stiller spørsmålene vi andre sitter med. Hvorfor er det så viktig å følge planen? Hvorfor kan han ikke få være sammen med henne?

Konklusjonene blir egentlig tilnærmet bibelske. Det finnes en plan, en forutbestemmelse. Men denne kan endres av menneskene. Slik som vi ser hos Moses og profeten Jonas i Bibelen. Sistnevnte reddet jo byen Ninive fra utslettelse etter en liten omvei i en fiskemage. Selv om slutten av filmen virker noe improvisert, er den akkurat så amerikansk som vi liker det. Dersom du virkelig vil noe nok, blir det som du vil. Og da velsigner også formannen det.

Et lite tankekesperiment dette. Men spennende nok. For finnes det en plan for oss alle? Hvor detaljert er den? Hvordan skal vi vite når vi er i den og når vi er ute av den? Og hva da med den frie viljen? Er den begrenset eller ikke-eksisterende? Ikke vet jeg, men spennende spørsmål er det!