lørdag 24. januar 2015

På tide å få Janteloven tilbake?


For en del år siden, på den tiden jeg gikk på bibelskole, ble jeg invitert i bryllup til en god venn. Som vanlig er ved slike anledninger, ble både brud og brudgom hyllet av en samlet gjesteliste. Brudgommen har en del onkler, og alle skulle si noen velvalgte ord til brudgommen. Da den siste skulle holde sin tale refererte han til alle godordene som var sagt om brudgommen før han uttrykte at han gjerne ville legge til en god karakteregenskap til hos brudgommen: "Han er beskjeden".

Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du som leser får av ordet "beskjedenhet". Men jeg drister meg til å påstå at det ikke er et ord folk flest ville brukt for å gi en positiv beskrivelse av noen. Grunnen til at jeg husker det så godt, er nok at jeg selv hadde sett på beskjedenhet som en negativ egenskap, ikke minst hos meg selv. Nå kan det selvsagt hende at taleren la et annet innhold i ordet enn jeg gjør, men likevel. For denne mannen var beskjedenhet noe positivt og verdt å vektlegge.

Kontrasten til virkeligheten som omga meg på den tiden, var ganske tydelig. Det å være en del av et offensivt, ekspressivt kristent miljø som jeg var på denne tiden, var både spennende og krevende. Noe av det jeg syntes var vanskeligst var å overvinne min egen beskjedenhet eller sjenerthet for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jeg husker spesielt en episode der jeg var på teamtur, og rektoren vår skulle holde en "pep-talk" for oss før vi skulle ut og evangelisere. Han annonserte at han skulle snakke om hvordan vi skulle løse problemet med at vi var redde og usikre i det å snakke med ukjente mennesker. Jeg ble håpefull om at jeg endelig skulle å bukt med dette problemet, men ble nok litt skuffa da han fortalte at løsningen var å tenke på hvor høyt Jesus elsket menneskene vi skulle "evangelisere".

Senere ble det jo mer og mer tydelig at det å være beskjeden, sjenert, tilbakeholden var egenskaper som passet dårlig inn i en ekspressiv og utadretta kristendomsform som pinsekristendommen er. En gang hørte jeg faktisk en ung forkynner fra Australia si at å være sjenert var en synd.

Etter at forfatteren Aksel Sandemose skrev boken "En flyktning krysser sitt spor" i 1933, ble "Janteloven" et begrep som ble allment kjent. Det som noen ganger har undret meg er, hvor utbredt forestillingen er om hvor viktig kampen mot denne loven fortsatt er. Janteloven ble jo skrevet av en bestemt mann i en bestemt kontekst om en fiktiv oppvekst i en landsby i Danmark, en litterær skildring som jeg tolker som ganske lite representativ for hvordan gutter og jenter vokste opp på den tiden, og enda mindre i dag. Likevel får man stadig opplevelsen av at janteloven er utbredt, innflytelsesrik og må bekjempes. Da er det kanskje tid for å se på det fra en annen vinkel? Er kampen mot Janteloven noe som fortsatt må prioriteres?

Selvsagt er det element av Janteloven som vi absolutt verken trenger eller vil ha. Nå er det viktigste med Jantelova kanskje ånden den ble skrevet i, den beskrev en smålig, misunnelig, kontrollerende holdning til den som skilte seg ut. Det trenger vi ikke. Når Janteloven sier at "Du skal ikke tro at du duger til noe", og "Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg", går det jo på tvers av alt det som er verdifullt for oss. Men samstundes kan man undre seg på om den innbilte kampen mot Janteloven har ført til at man har kjørt seg godt fast i den motsatte grøften. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, er jo idealet for mange i dag å vektlegge individet sin unikhet og eksepsjonalitet, der ingen skal legge noe begrensing for den enkeltes personlige drømmer og ambisjoner. Kanskje er det på tide å slå et slag for beskjedenheten, eller som Janteloven sier: "Du skal ikke tro du er klokere enn oss (...) bedre enn oss (...) mere enn oss."

I tiden for den ekspressive individualismen, er det kanskje sunt med litt balanse. Jeg bare slår et lite slag for beskjedenheten. Hans Nielsen Hauge hadde jo slagordet "Gudsfrykt med nøysomhet". Kanskje det ikke var så dumt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar