lørdag 11. november 2017

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #7 Streberen

For det religiøse mennesket er det ufordrende å leve i et sekulært samfunn. Ikke minst fordi religiøse utfordringer og kamper i liten gtad blir forstått i et slikt samfunn. Når de felles referansreammene om synd, nåde, frelse og fortapelse ikke lenger er relevante, forandres også den religiøse streberens kamp. Jeg vil i dette innlegget se litt på to eksempler i form av to bøker skrevet, om enn i ulik form og i ulike kontekster, om det samme, nemlig den religiøse streberens kamp. Den første ble skrevet av Arne Garborg i 1892, er en roman som bygger på hans egen fars liv, og fikk den ironiske tittelen "Fred". Den andre er skrevet av Eskil Skjeldal, en selvbiografi skrevet i år, med tittelen "Eg slepper deg deg utan at du velsignar meg".

Selv om begge bøkene tar for seg det religiøse mennesket sin kamp og dermed har mange felles referanser, er de samtidig eksempler på hvordan denne kampen har endret seg på disse drøyt hundreårene som har gått. Garborgs "Fred" forteller om Enok Hoves "syndenød", hvordan han innser at han ikke strekker til mot Guds krav og bud, hvordan han gjennom en lang indre kamp kommer til en forløsning og en gjennomgripende fred og glede. Så blir denne igjen avløst av frykten for å miste frelsen, en beinhard kamp mot seg selv, djevelen og mot alle krefter rundt ham som kan føre han bort fra den smale vei. Familien hans blir ufrivillge medsoldater i denne kampen, og opplever at Enok blir lik den guden han selv kjemper med, humørsyk og utilregnelig. Selv om det også kommer fredelige og gode perioder, intensiverer kampen seg, og kuliminerer til slutt i den ene lengselen som han formulerer slik: "Fanst det berre eit menneske på jordi...som kunde få meg til å tru at der ikkje er nokon Gud." Ingen kan gi han en slik forsikring, og kampen ender i tjernet en mørk natt, "Han kom kje uppatt meir".

Selv om Fred er en framstilling av et psykisk ustabilt menneske, er nok Garborgs fortelling  typisk for hvordan man så på sin religion i et samfunn som ikke bare var preget av bibelske referanser og fortellinger, men også av pietismens krav om et personlig, inderlig og aktivt forhold til sin Gud. Gud var sentrum i tilværelsen og menneskets oppgave var å  gjøre bot og vende seg bort fra synd og "forsake djevelen og alle hans gjerninger" som vi fortsatt sier i syndsbekjennelsen i kirka. Det er lett å se at Garborgs hovedperson først og fremst er drevet av frykt; frykt for Gud og hans straff og avvisning, frykt for å avvike fra den smale vei, frykt for å ikke strekke til. Frelsen er er ikke noe man kan ta imot, men noe man skal kjempe for, holde fast på med nebb og klør. Det er vanskelig å bevare og lett å miste. Det er jo tross alt snakk om en smal vei og en bred vei.

Til slutt blir altså døden det eneste forløsende mulighet. For å forlate Gud, komme seg bort fra Gud er ikke mulig på noen annen måte. Ingen kan si de forløsende ordene om at Gud ikke finnes. For Gud er den han er og kan ikke klandres eller forandres. Mennesket må bare forholde seg til det. Spørsmålet er ikke om Gud er sann. Spørsmålet er om man er god nok for han. Og for mange er det vanskelig å være sikker på.

Den indre kampen er sterk også i Skjeldals bok. Men likevel er kampen annerledes. Selv om man ser frykt også i Skjeldals bok, er søken etter sannhet den største motivasjonen hans. Og kampen er ikke først og fremst mot seg selv eller sin synd, men mot Gud selv. Djevelen er ikke en faktor i det hele tatt. Det er ikke ens egen synd eller tilkortkommenhet som er motstanderen, men Gud og hans stillhet. Er det noe vits i å tro? Det er Gud som er på tiltakelbenken, ikke mennesket. Og det er en vesentlig forskjell.

Dermed blir også utgangen av kampen så totalt ulik for de to. Mens for den første fins det ikke noen annen utgang enn å komme seg bort fra Guds krav ved å ta livet av seg, er det for Skjeldal mulig å si farvel til Gud og leve videre. Begge innser at livet blir lettere uten Gud. Skjeldal sier det rett ut "Eg er letta over at eg vart kvitt trua på Gud". For den ene er det mulig å leve videre uten Guds realitet i livet sitt.

Dette er en av de sentrale sannhetene i et sekulært samfunn, som i tilfeller som dette, viser vei til en god framtid også for den religiøse streberen av denne typen. Det går an å leve uten en tro, det går an se for seg en framtid uten kamp og strev, det går an å finne andre alternativer. Det gjorde det ikke for Enok Hove. For i det sekulære samfunnet er det ikke lenger en selvfølge at Gud fins. For den religiøse streberen er det godt å vite. Og kanskje kan det også føre til en oppdagelse: Gud er ikke avhengig av om at jeg tror på ham for å være til. Som Bjørn Eidsvåg formulerer det " E du den du e fordi eg trur det eller e du den du e uansett?"

2 kommentarer:

  1. Hei Magne, dette var en god sammenligning av boka mi og Fred. Det er sterke paralleller, men også store forskjeller i hvem kampen rettes mot i disse to tekstene. Hilsen Eskil Skjeldal

    SvarSlett
  2. Takk for det. Eg las boka di med stor interesse.

    SvarSlett