søndag 5. november 2017

Det religiøse mennesket og det sekulære samfunnet

Bilde fra hidayatullah.com
Et av de spørsmålene som engasjerer meg mest, er hvilken plass religionen skal ha i det moderne, sekulære samfunnet vårt. Dette er et stort emneområde som jeg har tenkt mye på, ikke minst siden jeg studerte sekularitet og sekularisme da jeg tok videreutdanning for noen år siden. Det er veldig nærliggende for de fleste av oss å tro at det sekulære samfunn og en stadig sterkere sekularisering er en naturlig og uunngåelig prosess, men vi er et av ytterst få samfunn i verdenshistorien som har opplevd dette. For meg er det viktig å peke på at sekularitet er noe vi velger, som enkeltmennesker og som samfunn, og ikke en selvsagt utvikling. Samtidig så er det lett å se at det er mye vanskeligere å ikke være del av denne prosessen enn å være det. Tilsynelatende er dette en irreversibel prosess.

Mange vil hevde at dette er en naturlig utvikling. Når mennesket på stadig flere områder er i stand til å klare seg uten det religonen har å tilby, er det naturlig at religionen blir skjøvet vekk. Vi trenger ikke lenger Gud til verken å forsørge oss eller å frelse oss. Penger har vi nok av, og den evige fortapelse er avlyst for lengst. Om religionen er sann eller ikke er heller ikke relevant, siden alle nå har sin individuelle, tilpassa sannhet. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg. Slik kan religionen fort bli et tilbakelagt stadium i menneskets naturlige utvikling, og religiøse mennesker blir mer eller mindre underutviklet. Framgangen for religionen i verden i dag, viser det samme. De mest avanserte og utvikla landene i vesten, blir sekulariserte, mens religionen har bedre vilkår i mindre utvikla land i Latin-Amerika og Asia. For der trenger de religionen fortsatt.

Det er samtidig noen faktorer som ødelegger bildet. Selv om den tradisjonelle religionen er på retur, er religionen langt fra å dø ut. Og i USA har religionen aldri blitt svekket, snarere tvert imot, på tross av den samme økonomiske og intellektuelle utviklingen som i Europa. Alt dette kunne jeg skrevet mye mer om, men i noen innlegg framover nå vil jeg prøve å sette fokus på det religiøse mennesket i den sekulariserte samfunnet. Hvem er det og hvordan passer det inn? Hva slags utfordinger har dette mennesket og hva er veien videre? For meg er religionsfriheten et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati, og viktigheten av å verne om denne kan ikke overvurderes.

Selv om vi har kommet langt i en sekulariseringsprosess, har vi fortsatt religiøse uttrykk i det ofentlige rom, det er ikke slik at de er borte. Felles er likevel at de er kuriøse, at de viser hvor ulike det religiøse menneskets tankegang er fra det vi oppfatter som det "normale", det sekulære. Jan Hanvold og TV Visjon Norge er jo et velkjent eksempel. For det sekulære mennesket er hans virkesomhet avskyelig og kriminell. Dette gjelder forsåvidt langt inn i de religiøses rekker. For menigheten er hans kanal redningen for Norges framtid. Artisten Lisa Børud ble et religiøst alibi inn i beste sendetid på høstens lørdagsunderholdning. For kristne ble hun en helt, spesielt da hun sang en kristen sang i et av "Stjernekamp"-programmene. Måten sangen ble mottatt på av dommerne og andre, ble tolket som at man var del av en "åndskamp", spesielt når det ble sungert en sang med banning rett etterpå, som fikk mye bedre respons. For et sekulært menneske er denne virkelighetsforståelsen totalt fremmed. Den religiøse virkelightesforståelsen er altså blitt mer og mer fjern i forhold til den virkeligheten som blir oppfattet av det sekulære samfunnet.

For litt over et år siden foregikk det en debatt på VG sine nettsider mellom tidligere SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og KRF-leder Knut Arild Hareide. Her kom det godt fram hvor den store forskjellen ligger. Dersom man leser Solhjells første innlegg i denne debatten, får man et tydelig bilde av hva motsteningene mellom religiøsitet og sekularitet handler om, og Solhjell hyller sekularismen ( forskjellen mellom sekularitet og sekularisme er at det siste snakker om en målrettet, ønsket utvikling, mens det første snakker mer om et generelt utviklingstrekk) blant annet ved å si at "ikkje-religiøsitet er blant dei verdiane som har sterkast oppslutnad i samfunnet", "Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder", "Moderne norske fellesverdiar går ikkje i lag med alle konservativ kristendom eller islam sine verdiar." Med andre ord er det vanskelig å forstå Solhjell på noen annen måte enn at han står for eit synspunkt der religion i utgangspunktet er en negativ kraft som man kan drive med hjemme så lenge man følger kardemommeloven, men ikke skal prege det offentlige livet på noen måte. Religion er altså et problem, ikke en ressurs.

Hareide går i rette med Solhjell i flere innlegg, og jeg skal ikke gå inn på den videre debatten. Men Solhjells perspektiv om at religion er en privatsak som ikke bør vere synlig, er for meg dypt problematisk. Jeg ser også at religion kan vere en negativ kraft, men det fins også mengder av eksempler på at religion kan være positivt, ikke bare for enkeltmennesker, men for hele samfunn. Når jeg da i de neste innlegene vil se på den religiøses plass i samfunnet, vil dette være min grunnleggende holdning.

Uansett vil det sekulære samfunnet kreve at det religiøse mennsket tilpasser seg. Fortida kommer ikke tilbake. Der hjelper ikke å nostalgisk drømme om den gangen Norge var et kristent land, før "avkristningen". Skal det religiøse mennesket ikke bare overleve, men også fortsatt vere med på å prege samfunnsutviklingen, må det religiøse mennesket kjenne til hvordan sekulariteten fungerer. Og det er kanskje målet mitt for disse neste innleggene, å si noe om det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar