mandag 27. november 2017

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #6 Kristenhumanisten

Helt siden Arnulf Øverland holdt sitt berømte landeplage-foredrag og livssynshumanismen etablerte seg i Norge, har kampen mot kirken og kristendommens innflytelse stått i høysete for de norske livssynshumanistene. Og kirkens folk har villig tatt opp slåsshanskene. Slik har det blitt skapt et inntrykk gjennom flere tiår at den største motsetningen i verdispørsmål i samfunnet vårt står mellom humanisme og kristendom. Levi Fragell har vært den fremste våpendrageren blant humanistene og holder seg fortsatt aktiv i debatten, stadig med lite annet enn kritikk og latterliggjøring å komme med i møte med kristne og andre religiøse. Min anmeldelse av hans selvbiografi kan du lese her.

Denne langvarige skyggeboksingen tror jeg likevel er med på å dra fokus bort fra at kristendommen og humanismen har mye mer til felles enn det som skiller. Grunnloven vår sier jo faktisk at vi skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Ikke som en motsetning, men som felles verdier. Dersom vi ser på hvordan det sekulære samfunnet utvikler seg, er tiden overmoden for at kristne og humanister står sammen i de viktigste verdispørsmålene i vår tid, i stedet for å krangle om mer eller mindre ubetydelige symbolsaker. For det er faktisk viktigere trekk i samfunnets utvikling enn om man skal beholde eller fjerne bokstaver i skolefag eller om man skal frivillig eller motvillig gå i kirken en gang før jul. Men det er nok vanskelig å tre ut av de motsetningsbilder man er vant til å forholde seg til gjennom flere tiår, og reorientere seg for en ny tid. Det gjelder både for kristne og humanister.

Faktum er at det viktigste av alt for både kristne og humanister, er kampen for menneskverdet. Ingen ting står høyere på plakaten, verken i idealer eller i praktisk tilnærming. Riktig nok kan man komme til ulike konklusjoner på hva som er den beste strategien, men målet er det samme. Samfunnet trenger å verne om livets verd, i en tid der dette er under press som aldri før. Her er det kristne og humanister trenger hverandre, selv om man begrunner menneskeverdet veldig ulikt.

I høst ble den australske filosofen Peter Singer invitert til Universitet i Oslo. Singer er kjent for sine kontroversielle uttalelser om menneskeverdet. Han mener balnt annet om at ideen om menneskets iboende verdi er en hindring for menneskelig utvikling. Mange av disse holdningene kan vi finne igjen under samlebetegnelsen Transhumanisme, og har kommet til uttrykk i flere avisinnlegg de siste årene. Felles for disse ideene er at vi har både en mulighet og en plikt til å forbedre mennesket gjennnom teknologisk utvikling: "Proaktiv transhumanisme derimot innebærer påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å aktivt gjøre mennesket enda bedre enn det naturlig er på sitt beste.", som Einar Duenger Bøhn formulerer det i denne artikkelen. Her er vel både ordene vi, bedre og mennesket dypt problematiske. Man forfekter et menneskesyn som er totalt fremmed for både tradisjonell kristen og humanistisk tankegang, En del av dette er å se på det såkalte sorteringssamfunnet ikke som et problem, men som en nødvendighet. Idealet er det overutviklede supermennesket som fordriver det svake og sårbare mennesket.

Det andre store verdispørsmålet er spørsmålet om eutanasi, aktiv dødshjelp. Også her ser vi en tydelig trend av mer forståelse og aksept i det norske samfunnet. En vanlig holdning er at det ikke bør være noe hindring for at mennesket selv bør kunne avslutte livet sitt i kontrollerte former, uansett hva årsaken kan vere. Det frie, personlige valg er det store gjenstående mantra i de fleste verdispørsmål.

I begge disse store samfunnsspørsmålene har humanister og kristne sammenfallende syn. Da virker det meningsløst at man skal bekjempe hverandre i symbolspørsmål i stedet for å forene krefter i kampen om de store spørsmålene. Det sekulære samfunn åpner for en gjensidig respekt for hverandre sine motstridende synspunkter, i stdet for at man driver tradisjonell religionskrig med ord. Og kanskje er det dette den nye generasjonen av humanetikere har forstått. Det er i alle fall liten tvil om at vi ser en tilnærming. En av de yngrre lederne i Human-Etisk forbund, Didrik Søderlund, gir uttrykk for en helt annen holdning til kristne og andre religiøse enn det vi har vært vant til fra for eksempel Fragell. Han skrev nylig en bok, Presten og ateisten, sammen med presten Stian Kilde Aarebrot, der respekten for Aarebrots livssyn og holdninger skinner klart gjennom. De går også den andre veien. Bente Sandvig gjør det også helt klart at Human-Etisk forbund ikke har som mål å ersatte kristendommen med sekularismen i samfunnet, men at målet er et pluralistisk samfunn, der religionen har sin plass. Dette skulle klinge mye bedre i kristne ører enn sekulærfundamentalismen til Bård Vegar Solhjell.

Tar jeg med dette til ordet for en slags synkretisme, der kristendom og humanisme smelter sammen? På ingen måte. Det finnes selvsagt grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom dem. Men slik jeg ser det åpner det sekulære samfunnet muligheten for at selv om man har ulike syn på mangt, kan man står sammen om det viktigste. At man kan vere kristenhumanister eller humanistkristne uten å gå på kompromiss med det man står for. Humanismen setter mennesket i fokus, kristendommen har Gud i sentrum. Tilsynelatende en uoverstigelig forskjell. Samtidig, var det ikke det Jesus fra Nasaret viste i hvordan han behandlet mennesker? At viktigere enn religiøse bud og forordringer var menneskets verd og menneskets verdighet? At han på denne måten møtte det enkelte mennesket og gi det en opplevelse av å ha en verdi, av å være viktig? Og da er kanskje ikke forskejellen så stor når det kommer til stykket.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar