søndag 10. desember 2017

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #5 Museumsvokteren

Jeg har besøkt en del europeiske byer de siste årene. Sentralt i de fleste av disse byene står kirkene. De er ofte store og dominerende i bybildet, ofte sentralt plassert. Noen ganger tar jeg også en tur inn i kirkene. Felles for de fleste av dem, er at de vitner om fordums storhet. Om en tid der kirkene fantes fordi de var viktige i samfunnsliv og den enkeltes liv. Nå står de der mest som et minne om det som en gang var. Med sine gamle murer, gamle benker og gamle kunstverk. I det sekulariserte Europa er den offisielle kristendommen som et museum. Kirkene forteller om en tid som var, om et stadium som har vært og aldri mer kommer tilbake igjen. Slik er sekularismen, religion er et stadium på vei mot videreutviklingen av mennesket. Religionens storhetstid kommer aldri tilbake, og etterhvert vil den dø ut.

Med en slik tankegang kommer utfordringen for det religiøse mennesket, og det enkleste og mest naturlige er å operere som museumsvakter. Som snakker glødende om hvordan det var en gang, og om hvordan det skal skje på nytt, omtrent på samme måten som før. Man blir en romantiserende nostalgiker som hyller fortida og ergrer seg og gråter over alt som har bidratt til å "avkristne" samfunnet.

Vi kan dele disse museumsvokterne i to. Den ene gruppen vil gjerne har tilbake alt det man drømmer om, i form såvel som i innhold. Både stilen og teologien er som den var for 50, 100 eller tusen år siden. Man opplever sin Gud og sin religion i de gamle uttrykkene, som en ramme rundt den læren man elsker og som aldri må vannes ut. Det sekulære samfunnet kan nok beundre disse for deres standhaftighet, men i enda større grad riste på hodet av dem og regne dem som irrelevante. En utdøende rase. Man kaller dem i verste fall mørkemenn, i beste fall konservative.

Helt siden opplysningstida har religionens voktere hatt en rolle som konservative element i de stadig mer sekulariserte samfunnene. Det er det selvsagt ingenting galt i i seg selv, men i sum har det ført til at kirken har endret seg i takt med sekulariseringen, man har i stor grad kommet fram til de samme standpunktene, bare mye senere. På denne måten vil kirken framstå som nølende og tvilende til endring, men i liten grad annerledes enn resten av samfunnet i sin essens.

Den andre gruppen skiller klart mellom form og innhold. Man skjønner at formen må tilpasses det moderne samfunnet for å være "relevante". Gammel musikk blir byttet ut med ny musikk. Man kan gjerne bruke film, drama og rock for å nå ut med budskapet sitt. Men innholdet skal ikke forandres. Bibelen skal leses som den er, Gud vet best, og det som står der skal ikke stilles spørsmålstegn ved. Det sekulære samfunnet vil nok ha sans for deres stil og deres moderne tilnærming til hvordan troen skal aktualiseres og spres. Sympatien forsvinner fort når man diskuterer spørsmål om samboerskap, homofili eller helvete. For her er jo Guds ord klart, og det skal man ikke gå på kompromiss med.

Selvsagt skal museumsvikterne respekteres og inkluderes i det sekulære samfunnet. De skal få statsstøtte slik som andre troende. De skal få ytre og uttrykke de som de står for, selv om det er politisk ukorrekt. Som Voltaire er kreditert for å ha hevdet - uansett hvor uenig jeg er med deg skal jeg inntil døden forsvare din rett til å si det. Selv om pastor Hans Reite fra Ørsta nærmer seg en grense når han gir unge homofile skylda for at det vil en komme en Herrens dom som i Sodoma over Norge. Uansett skal museumsvokterne slippe å bli sjikanert eller mistenkeliggjort. Men jeg tror ikke at museumsvokterne, uansett hvilken form de kommer i, er framtiden for framtidas religiøse menneske, og for plassen religion skal ha i det sekulære samfunnet.

Jeg pleier ofte å si at jeg har kastet bort utrolig mye tid på å lese kristne bøker. Med det mener jeg ikke at alle kristne bøker er bortkastet tid, men veldig mange er det. Mange bøker handler om en eller annen kjepphest eller åpenbaring noen har fått, og som må deles med hele verden. Så hopper man videre til neste bok og en ny kjepphest som ofte kan være stikk i strid med den første. Så nå er jeg veldig kritisk til hvilke kristne forfattere jeg fortsatt leser. I hovedsak handler det om to stykker, Magnus Malm og Brian McLaren.

McLaren trigget meg med tittelen på sin første bok "A new kind of christian". Senere kom også "A new kind of christianity". Jeg har ikke tid eller plass til å gå inn på alle detaljer i det han skriver, men mye av det har hjulpet meg til å holde fast på en tro som holdt på å falle sammen. McLaren er veldig tydelig på at både form og innhold i religionen må tilpasses tida vi lever i. Han tar til orde for å forlate den voldelige guden vi leser om i det gamle testamente. Samtidig nekter han å bli plassert i båsen liberal. Han tar til orde for at vi ikke lenger skal betrakte Bibelen som et ferdig system av dogmer, men som en gradvis åpenbaring av hvem Gud er. Og her er ikke tid og utvikling nødvendigvis en motsetning til religionen, men en hjelp.

Christianity, we might say, is driving around with a loaded gun in its glove compartment, and that loaded gun is its violent image of God. It’s driving around with a license to kill, and that license is its Bible, read uncritically. Along with its loaded gun and license to kill, it’s driving around with a sense of entitlement derived from a set of beliefs with a long, ugly, and largely unacknowledged history.

I sin siste bok "The great spiritual migration" går McLaren enda lenger enn før, og hevder at kristendommen er avhengig av å forlate sin historie og systemteologiske tilnærming og migrere inn i en ny tid, der religionen skal handle om det han definerer som fire hovedområder'; For det første at Bibelen og kirkens historie ikke er et ferdig system av dogmer, men en fortelling, en reise mot stadig større forståelse og åpenbaring. For det andre at kristne forbilder ikke er kjendispredikanter og framgangsrike pastorer som roper høyt og tjener mye penger, men derimot vanlige mennesker som lever etter idealene til Jesus. For det tredje en praksis, mer enn teori. Det handler ikke om å tro rett, men å gjøre det gode. Og for det fjerde, en visjon om en framtid, der man ikke leser Bibelen som en profeti om antikrist og alt som skal gå galt, men en tro på at vi kan skape en god framtid for flest mulig her på jorda. Og at alt handler om kjærlighet.

Jeg vet ikke om McLarens visjon vil bli omfavnet av det sekulære samfunnet. Men jeg vet at det er større sjanse for det enn at det vil juble for museumsvokterne. Betyr det at man skal tilpasse budskapet til tida man lever i? Ja, kanskje gjør det det, i noen grad. Så handler det kanskje mest av alt hvilke sannheter man skal vokte og hvilke man kan forlate. Og det er de disse bøkene handler om, akkurat som det er det mitt religiøse liv har handlet om en stund.

If christian faith can be redefined in this way, if our prime contribution to humanity can be shifted from teaching correct beliefs to practicing the way of love as Jesus taught, then our whole understanding and experience of the church could be transformed. That's why I'd like us to take a fresh look at the church as a school of love.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar