Tenerife i februar

Jeg har etterhvert gjort det til en vane å dra til sydligere strøk når vinteren blir for monton her i gamlelandet. Så også i år, og i år gikk turen til Tenerife med min gamle romkamerat Asbjørn. Og turen svarte til forventningene: Solfylte, late dager med god mat, strandliv og opplevelser. Og nå blir vinteren så mye kortere her hjemme også. for nå er det jo straks Mars..

Vi bodde i det som kalles Los Gigantes, nord på øya. Dette er et mer rolig strøk enn det typisk masseturist-vennlige Playa de las Americas. Her var det ingen som maste på oss at vi måtte kjøpe sakene deres, det var ingen kjøpesentre som blinket i natten. Det var egentlig ikke så mange strender heller foruten den lava-svarte Playa de la Arena, og bølgene gjorde at vi ikke fikk lov å bade så veldig mye heller. Men who cares? Sommer og sol var det i alle fall.

Tenerife er den grønneste og frodigste av kanariøyene, og selv om jeg ikke har vært på alle de andre, vil jeg påstå også den vakreste. Høye klipper som kaster seg ned i sjøen, og nydelige murhus som klamrer seg fast på toppene.

Vi leide også bil et par dager, og vi kjørte blant annet opp til vulkanen Teide, over 3000 meter over havet. Mer om det i morgen.

En nasjon av snyltere?

Aslak Sira Myhre har fått en viss oppmerksomhet etter sine uttalelser, blant annet i Dagbladet, om at Norge er en nasjon av snyltere og at Petter Northug er det fremste symbolet på dette. han begrunner dette med at Northug alltid ligger bak og lar andre gjøre jobben, før han slår alle i spurten når han går på ski. Selv om dette er en erklært kommunist som snakker, kan jeg ikke fri meg fra å tenke at han har veldig rett. Jeg har jo skrevet en del om Northug før, men aldri tenkt på dette perspektivet. Nå er ikke Myhre ute etter Northug spesielt men han blir mer brukt som et eksempel på det Myhre vil ha fram. Det er i alle fall lite tvil om at han rett i følgende:

I 2002 var vi rasende på Cristian Zorzi som ikke ville dra i duell med Thomas Alsgaard i stafetten. Alsgaard slo etter Zorzi med staven, og alle var enige om at «sånn oppfører vi oss bare ikke». Vi var sinte på Silvio Fauner for å alltid henge på Bjørn Dæhlie for så å satse i spurten - det ble sett som usportslig og uetisk i Norge. Men nå er strategien at Petter skal henge på de andre lengst mulig for å kunne knuse dem i spurten. Senest i OL i Vancouver hørte jeg ekspertene på TV si at vi måtte håpe på snø, sånn at de andre ikke klarte å gå fra Northug. Andre skal gjøre jobben.

Men uttalelsene handler altså ikke mest om idrett, men om samfunnsutviklingen:

Petter Northug representerer det nye Norge. Hans ideal er at noen andre skal ligge og dra. Målet for Northug er ikke å sløse krefter på å dra selv. Alle skal jobbe og han skal spurte til slutt. Han er en snylter, og det er også det nye norske idealet: At man skal leve av andres arbeid. I dette landet har «I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød!» vært et ideal. I Norge har man skullet jobbe til livets opphold selv, innen industri, fiske eller jordbruk. Nå har vi blitt til et land hvor polakker skal gjøre rørleggerjobben og svensker skal lage drinkene, mens vi selv skal leve av oljefondet. Vi er i ferd med å bli en kollektiv snylternasjon.

Nå har jo Myhre hatt sin dose av dusteuttalelser tidligere, men her er han inne på noe vesentlig, synes jeg. Det gjenstår å se om noen skjønner poenget eller om de er mest interessert i forsvare gullgutten Northug, slik som noen politikere synes å være.

Sex og moral

Vanligvis har vi en periode på 10. trinn der vi tar for oss dette med seksualitet og samliv i noen av skolefagene. Det har vi gjort i år også, i ukene vi nettopp har hatt. Noen av elevene synes dette er ekstra interessant og elever som sløver seg gjennom dagene vanligvis, har plutselig våknet til liv. Også for læreren er dette interessant. Hva tenker de unge om sex? Hva slags forhold har de til det? Hvor preget er de av det som blir skrevet om og fortalt gjennom media?

NRKs programmer Trekant og Dating i mørket har kommet i fokus de siste månedene. Spesielt rundt Trekant ble det bråk. Mange mente de tok sex ut av sin naturlige kontekst når de behandlet emnet på måten de gjorde. Jeg må innrømme at jeg også meldte meg inn i Facebook-gruppen som tok avstand fra programmet. Egentlig står jeg for det også, fordi jeg mener at mye av programkonseptet er helt ute, og at programmet rett og slett er pinlig å se på. MEN, la meg komme til poenget: Var alt så mye bedre før, da sex ikke skulle snakkes om og tilhørte den private sfære i det private rom, og aller helst kun i ektesengen?

I min verden har begrepene sex og moral vært uløselig knyttet sammen. Når sex har vært et tema (noe som det selvsagt aldri var i det kristne hjemmet jeg vokste opp i) var det alltid i tilknytning til grenser og hva som var rett og galt. Man skyndte seg selvsagt med å si at sex er en gudgitt gave som skal nytes. Men så kom man tilbake til hovedpoenget: Sex hører til i ekteskapet. Og det er selvsagt mange gode argumenter for kyskhet og avholdenhet. Men likevel fikk sex for meg og sikkert uendelig mange andre fort stempel som noe man bør være forsiktig med, som egentlig er ganske farlig og seksualmoralen var gjerne et av de fremste kjennetegnene på om du var innenfor eller utenfor.

Det slår meg hvordan ungdommene snakker om sex i dag, uten å knytte det til moral i det hele tatt. Sex og moral er ikke slik at man må snakke om det andre hvis man skal snakke om det første. Det kan jo høres skremmende ut dersom man blir helt amoralske. Men det er ikke slik heller, de er veldig opptatt av gjensidig respekt og frivillighet, men knytter ikke handlingen i seg selv opp mot rett eller galt. Overraskende? Nei, det burde ikke være det. Men for meg var det det likevel. For jeg har vel sett på som denne utviklingen som skremmende og uheldig. Men nå lurer jeg på om de har skjønt vel så mye som meg om saken. I alle fall har de et mer avslappet forhold til det enn mange av oss som har vokst opp med skyld og skam rundt dette. Og egentlig misunner jeg dem litt.....

En av elevene tok også opp et annet interessant fenomen: Er det lettere for oss å være intime fysisk enn følelsesmesig? Er det slik at det koster mye mer å slippe noen helt inn på oss følelsesmessig enn det er fysisk? Og vi søker jo alle etter nærhet og det er ikke alltid lett å finne noen man kan åpne seg opp for og slippe helt innpå seg. Da er det andre mye lettere. Og selv om man kanskje ikke kan forsvare det fullt ut så kan man i alle fall forstå det?

Hva nå, Egypt?

Bildene fra revolusjonen i Egypt har fylt skjermene våre de siste ukene. Nå har revolusjonen nådd sitt mål og krav, president Mubarak har gått av. Så hva skjer videre? Går det straka vegen mot frihet og demokrati og velstand? Eller fra vondt til verre? Begge deler er faktisk reelle muligheter nå. Mubarak har jo egentlig vært balnt de minst ille av de mange despotiske herskere i Midtøsten. Mange frykter, ikke minst Israel, at alternativet kommer til å bli mye verre. Det er ikke vanskelig å forstå denne frykten når man ser på historien.

For revolusjoner kan bringe med seg mye. Når endringer skjer så raskt, etterlater det seg et maktvakum. I denne kritiske fasen, vil det alltid være en mulighet for de som har initiativ nok og innflytelse nok til å sno seg til makten på udemokratisk vis. Historien er full av eksempler. I 1917 gjorde folket revolusjon i Russland. Representanter fra folket ble dessverre ikke i stand til å møte folkets forventinger og et halvt år etter var Bolsjevikenes statskupp et faktum. Regimet som fulgte ble ti ganger verre enn det som hadde vært. Etter at folket i Iran var lei av kontinuerlig vanstyre og korrupsjon, gjorde de revolusjon  i 1979. Likevel klarte erkekonservative shia-mullaher å manøvrere seg til makten. I dag er Iran et av de mest bakstreverske og despotiske regimene som finnes. Vi husker svært godt bildene fra Beograd da president Milosevic ble tvunget til å gå av til fordel for den mer reformevennlige Vojislav Koštunica i 2000. Senere ble Koštunica statsminister i Serbia og den fremste garantist for at den ettersøkte krsigsforbryteren Radko Mladic fortsatt kan bevege seg fritt rundt i landet.

Så finnes det heldigvis eksempler på at det kan gå bedre. Vi husker rivingen av Berlinmuren og samlingen av Tyskland. Vi husker frigivelsen av Nelson Mandela og slutten på Apartheid. Det finnes også flere eksempler. Problemet er ofte at vi i vesten har så lett for å tro at frie valg vil føre til at de vil velge ledere som er som oss. Og det er ikke sikkert. Vi kan jo bare nevne at Hamas kom til makten ved frie valg i Gaza.

Forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om dette under overskriften Toleransens grenser i Dagbladet i dag. Her skriver han blant annet:

Lakmustesten er om man aksepterer demokratiske valg der seierherrene er politikere man ikke kan fordra, og som står for verdier mn avskyr.....Men sett at folk stort sett vet sitt eget beste, men handler ut fra en virkelighetsforståelse som er forskjellig fra min, eller din? Tar de da feil, eller er deres verden like akseptabel som min?....De som tar dem på alvor og lytter til dem, er sjelden deg og meg. Vi er for langt borte og er dessuten en del av den av historiske grunner suspekte Vesten. Det er i og rundt moskeene at fattige folk har funnet sine klagemurer og talerør. Men man skal ikke late som man ikke forstår det. Folk flest ønsker ikke å leve i et strengt islamistisk diktatur, men de ønsker trygghet, arbeid og mat på bordet.

Trygghet, arbeid og mat på bordet er det revolusjonen i Egypt først og fremst handler om, ikke en omfavnelse av vestlige verdier. Derfor er det kanskje lurt å være nøktern optimist til hva som skjer videre. Og håpe at et korrupt og inkompetent regime ikke blir erstattet av et som er enda verre.

Den upersonlige kristne

Begrepet "personlig kristen" har kommet til overflaten igjen med en undersøkelse som viser at stadig flere unge definerer seg som personlig kristen. Til dette har det kommet flere kommentarer. Noen mener at man legger helt andre ting i begrepet enn før. Andre mener at det er på bakgrunn av at mange unge har en klarere identitet i den kristne tro fordi at økningen av muslimer i vår kultur har gjort at man er blitt mer bevisste på sin identitet. Noen mener også rett og slett at det er flere unge bevisste kristne enn før.

Hva er så forskjellen på den personlige og den upersonlig kristne? Går det i det hele tatt an å bruke slike uttrykk? En kjent politiker ble jo spurt om han var kristen i et valgintervju. Han svarte at han var kristen, men ikke personlig kristen. Går det an? Presten Per Arne Dahl fikk en del pepper for noen år siden da han mente at vi burde slutte å snakke om personlig kristen og heller si bekjennende kristen. Det fikk daværende redaktør i pinsevennenes avis KS, Oddvar Johansen til å fyre seg opp og ta avstand. Hva handler dette egentlig om? Hva er forskjellen? La meg prøve å skissere et skille. Så kan du avgjøre om det er kunstig eller ikke.

Den personlig kristne sier at det det hele handler om, er det personlige forholdet til Jesus. Om Jesus er ens egen personlige frelser og herre. Personlige opplevelser med Gud er viktig, men enda viktigere er det at man lever med Gud i hverdagen. Man synes begrepet "å bli født på nytt" er et godt begrep, for mange av de kan knytte sin frelse til en bestemt dag. Man kaller seg like gjerne frelst som kristen. Man tror på Guds personlige inngripener, men skulle ønske man så mer av det. Man ønsker å være et vitne for Jesus, men får det ikke til like godt som man skulle ønske. Man er engasjert i en forsamling, og mener at kristendom også handler om fellesskap med andre kristne. Man sliter med å forstå at ikke alle føler likedan, og må jobbe for å la være å kritisere dem som ikke engasjerer seg. Man håper og tror på vekkelsen, at Gud skal gripe inn på en spesiell måte. Politisk stemmer man gjerne KRF eller FRP og er opptatt av å stoppe avkrsitningen av landet. Forbildene er folk som Aril Edvardsen, Carola eller Billy Graham. For noen også Joel Osteen eller Benny Hinn.

Den uperonlige kristne ser første og fremst på troen som en privatsak. Man definerer den ikke ut fra en bestemt opplevelse eller en spesiell kirke, men man bekjenner likevel sin tro. Man er ikke den som renner ned kirker og bedehus, men man kjenner at det er fint å være der. Kanskje aller finest når man kan sitte der alene, tenne et lys, eller be en stille bønn. En sjelden gang kan man driste seg til å gå til nattverd, selv om man er litt redd for blikkene og forventingene som følger med en slik handling. Man leser kanskje ikke så mye i Bibelen at man har klart for seg den gamle og den nye pakt eller hva Paulus' undervisning egentlig handler om. men man har stor respekt for boken og  man setter pris på en intellektuell og forsiktig tilnærming til det åndelige. Troen spiller ikke noen hovedrolle i hverdagen, men er en viktig faktor når avgjøresler skal tas. Man ber kanskje aftenbønn med barna, og noen ganger ber man også selv, uten at man gjør så stort nummer ut av det. Man sliter litt med å gripe hva de personlig kristne snakker om når de snakker om en personlig frelser og herre og bli født på nytt. Man innser at man skjønner lite og at man er liten i en stor verden. Man liker folk som er litt mer dempet i formen som Per Arne Dahl, Gunnar Stålsett eller Egil Svartdahl.

Så kan jo du tenke på hvor du passer inn i et slikt mønster. Eller kanskje du foretrekker at vi ikke har en slik inndeling? Det er nok det beste.

Jeg vet ikke!

Det har vært en stund siden sist. Kanskje noen til og med har savnet blogginleggene mine, det hadde vært hyggelig det. Nå er det altså et nytt år, og jeg er tilbake. Og når man kommer tilbake og det i begynnelsen på et nytt år, burde man kanskje velge en overskrift som det er mer fynd i enn denne?

Vel, blogginlegg egner seg vel best når man har noe virkig å si, når man har en overbevisning om noe, eller man mener noe veldig sterkt. Faktum er at grunnen til at det har vært så stille på bloggen min så lenge, er at dette har vært svaret på stadig flere sprørsmål, viktige som uviktige: Jeg vet ikke.

Tror jeg 2011 blir et bra år? Jeg vet ikke. Gleder jeg meg til å flytte tilbake til Vestlandet i år? Jeg vet ikke. Gruer jeg meg til det? Jeg vet ikke. Har jeg noe drømmer for det nye året? Jeg vet ikke. Tror jeg at jeg kan finne meg en kjæreste i år? Jeg vet ikke. Tror jeg at det hjelper å be til Gud? Jeg vet ikke. Tror jeg den kristne menigheten er verdens redning? Jeg vet ikke. Kommer jeg til å kjøpe meg ny bil snart? Jeg vet ikke. Men det siste er det enkleste å svare på, for det kan jeg jo avgjøre selv.

Men dette svaret går jeg et nytt år i møte. Jeg vet og forstår mindre enn noen gang før. Det er frustrerende og slitsomt å ikke vite og forstå. Men så er det kanskje også slik at da ligger framtida helt åpen og ukjent. Og det kan vel også være litt spennende?

Er hva vi trenger det vi ønsker og det vi ønsker det vi trenger?

Jeg begynte å tenke litt i dag. Hva som setter i gang en slik tankeprosess er ikke godt å vite, kanskje denne prosessen begynte for lenge siden, kanskje akkurat i dag. Har tenkt i noen dager at jeg skulle skrive litt om artisten Bjørn Eidsvåg og det faktum at han ikke lenger ønsker å kalle seg en personlig kristen. Men så begynte dette å handle om så mye mer enn bare Eidsvåg.

Som sitat på Facebook-siden min har jeg valgt en strofe fra en av Leonard Cohens sanger: There's a crack in everything, that's how the light gets in. På norsk: Det fins en brist i alle ting, det er slik lyset slipper inn. Hvis jeg tenker at lyset er Gud, stemmer det jo ganske bra. Som regel er det ikke før vi oppdager våre svakheter, våre behov, at Gud får slippe til. Det skjer ofte når vi trenger hjelp i en eller annen krisesituasjon, som en siste utvei, når det meste er prøvd. Eller når vi stirrer døden i hvitøyet, og vi alle vet at i møte med den er vi maktesløse. da er det bare Gud som kan hjelpe oss, om noen kan.

Det er jo gjerne slik at når du begynner å tenke på noe, ramler det noe annet i hodet som gir næring til de samme tankene. Jeg holder nå på å lese Magnus Malms bok Et hjerte større enn verden. Til min store forbløffelse skriver også han om Cohens strofe og legger til:

Hvis illusjonene om selvtilstrekkelighet uten Gud er menneskets farligste livsløgn, bør vi egentlig hilse alle sprekker i illusjonen velkommen.

Et annet sted skriver han:

Så lenge vår livsinnstilling defineres av noe annet enn Gud, kommer vi alltid til å definere ham som det som blir til overs....og dermed befinner vi oss fortsatt i den grunnleggende illusjonen: Vi mennesker klarer oss egentlig uten Gud.....

Bjørn Eidsvåg definerer seg altså for første gang utenfor den kristne leiren. Før har han bare beveget seg i utkanten. Mange ser alvorlig på dette. Noen hisser seg opp over hans standpunkter. Han er jo tross alt det nærmeste vi kommer en kristen-kjendis i Norge. Nå altså bare kjendis. Men det er kanskje ikke så rart likevel? Eidsvåg har tjent haugevis med penger, han har suksess, en god familie og gode venner. Han har lykkes i livet og er en person folk liker å kjenne og være sammen med. Ikke overraskende at han ikke opplever at han trenger Gud på den måten lenger, han har jo for lenge siden kastet på båten troen på fortapelsen. Da er det kanskje ikke så mye man trenger Gud til lenger, han klarer seg jo stort sett sjøl. Og er det egentlig så spesielt for Eidsvåg, er ikke det tilfelle med de fleste av oss? Klarer vi oss egentlig ikke greit uten Gud i det daglige livet?

En annen nyhetssak i disse dager er om gruvearbeiderne som var fanget under jorden i mange uker før de endelig ble reddet ut. Visstnok skal mange av dem ha blitt kristne der nede i dypet. Også det er jo godt forståelig. Når man er ved dødens forkontor, har man ikke så mange valg. Man opplever sitt behov for en frelsende Gud aller sterkest i møte med døden.

Den tredje saken jeg vil dra fram, er at flere titall kristne som søkte tilflukt i en kirke i Irak, brutalt ble slaktet ned av islamistiske selvmordsbombere. Deres rop om nåde og hjelp forble ubesvart denne dagen. Her også skjønner vi at det oppstod et prekært behov for frelse, for utfrielse. For mangge ble det døden som ble utfrielsen denne dagen.

Og nå begynner jeg å nærme meg poenget mitt. Er det det Gud vil, at vi skal komme til en erkjennelse om at vi trenger han? Er det Guds ultimate mål? I menigheten jeg går i synger vi I need you more than ever before. I andre menigheter synger man I am desperate for you, I am lost without you. Er det slike sanger Gud vil ha? Misforstå meg rett, jeg tror at verden trenger Gud. Men jeg tror også at det handler om mer enn det.

Jeg har mange ganger hørt fra kristne at Gud er avhengig av oss og at han ikke får gjort noe uten oss. Dette er jo et ganske hovmodig utrykk for en tro på sin egen betydning, og som blir slått ihjel av både vanlig logikk og Bibelns ord  fra Paulus' tale i Aten: Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Gud skapte oss ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Jesus døde ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Og da tenker jeg: Kan det være at Gud ønsker at vi skal være på samme måte i vår relasjon til han? At vi ikke søker han bare fordi vi trenger ham, men fordi vi ønsker ham? At vi ikke blir hos ham fordi vi trenger ham  men fordi vi ønsker ham?

Du kan jo tenke selv. Hva er det som oppleves best? Noen som trenger deg eller noen som ønsker deg? Hvordan bygger du best vennskap? Med noen som er avhengig av deg eller noen som liker deg?  Kan det være at vår relasjon til ham ikke skal handle om at han dekker vår behov, men at det handler om et likeverdig vennskap, der ikke han er en som står med gulroten eller pisken, men som en som har ordnet opp med alt som skilte, slik at vi i bunn og grunn kan klare oss uten ham, men at han likevel ønsker at vi skal ønske ham, slik som Jesus sa: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner? Kan det være at han ikke bare er en som redder oss fra helvete men som har reddet oss fra helvete slik at all frykt skal forsvinne i vår relasjon til han?

Blant kristne snakker man gjerne om forskjellen på å søke Guds ansikt og Guds hender. Det er det dette handler om. Selv om det kanskje begynner med at vi søker Gud fordi vi opplever at vi trenger ham, så blir vi hos ham selv om vi ikke lenger trenger ham, men fordi vi ønsker ham? Er det ikke det vennskap handler om?