KRF - nå kommer framtida

Nestleder i KRF, Inger Lise Hansen, har med sitt siste utspill åpnet opp for en mer grunnleggende debatt enn det partiet har åpnet for tidligere. Mens debatten før mest har handlet om hvordan man kan nå fram med sine saker, snakker Hansen nå om et parti med en ny profil og med nye synspunkter på sentrale saker. I Aftenposten i dag presenterer hun slik hun ønsker at partiet skal profilere seg i framtiden:

* Den ensidige Israel-støtten må endres.

* Forslaget om å flytte den norske ambassaden til det okkuperte Jerusalem må fjernes.

* Nei til den israelske muren.

* Tillitsvalgte trenger ikke lenger være bekjennende kristne.

* De kan gjerne være homofile også, bare de deler det kristne verdigrunnlag.

* Ja til homofilt ekteskap gjennom borgerlig vigsel.

* Ja til EU.

* Vinmonopol i hver kommune.

Med dette har Hansen altså satt ord på det mange av de som vil modernisere partiet mener. Men med utspillet, som visstnok ikke var klarert med partileder Dagfinn Høybråten, har nok Hansen også diskvalifisert seg selv som framtidig lederkandidat for partiet, i alle fall for overskuelig framtid. For dette er saker som er hjertesaker for de gamle, bedhuskristne i partiet.

 

Reaksjonene har allerede kommet, også fra den andre nestlederen Dagrun Eriksen. -Timingen er dårlig, er vel hennes hovedargument, nå er det tid for å samle partiet. Å samle partiet klarer nok verken Hansen eller Høybråten. Hansen er nok et talerør for den liberale siden av partiet, men kan nok aldri bli spesielt samlende. Det spørs det om Høybråten kan også, mange av de unge velgerne begynner å miste tålmodigheten. Selv syntes jeg det var en sliten partiledee jeg så på TV i går, og det slo meg at han nok ikke kommer til å være partileder ved neste valg. Ikke så rart at han er sliten kanskje, han ble jo valgt for å gjenreise et parti i fritt fall, og så har det bare gått verre.

 

Trolig vil Knut Arild Hareide avløse Høybråten som partildeder en gang neste år. Uten at jeg tror det er noen revolusjonerende løsning, selv om han nok kan være mer samlende. KRF ser ut til å mangle veldig gode lederemner, og vil nok slite med det noen år til.

 

Selv er jeg positiv til det meste av det Hansen forslår, kanskje med et par unntak. Tiden for bedehus-KrF er nok over, det er tid for å gjenskape partiet etter modell fra de store kristendemokrastiske partier i Europa. Lykkes man med dette, tror jeg faktisk partiet kan fylle et vakum i den politiske aksen, og igjen bli et parti å regne med. I alle faller det sikkert at man MÅ velge ny kurs for framtiden, den nåværende kursen har ført partiet til en plass farlig nær sperregrensa. Og der hører ikke partiet hjemme.

 

Aftenpostens Harald Stanghelle skriver i dag også en kommentar om partiet som er vel verd å lese. Her drar han historiske linjer om hvordan partiet alltid har vært en motkultur mot tidsånden. Det tror jeg partiet fortsatt skal være, men man må velge sine slag på en annen måte.

Abort og provokasjon

Den kjente, liberale abortlegen George Tiller ble i mai i fjor skutt ned og drept da han var i kirken. Drapet ble begått av Scott Roeder som nå er tiltalt for overlagt drap. Tiller var en av få amerikanske legar som praktiserte abort på svært langtkomne foster – etter 21 uker. Det har jo også tidligere skjedd i USA at abortleger må bøte med livet for sin praksis. Det som er spesilelt i denne saken er at dommeren har tillatt Roeder å gjøre rede for sitt bakenforliggende grunnsyn som årsaken til at han gjorde som han gjorde. For første gong i amerikansk jushistorie fikk ein antiabortaksjonist lov til å presentere et forsvar som innebærer at han rettferdiggjør et mord. Dommaren fikk kraftig kritikk av aborttilhengere og leger da han opnet for at Roeder kunne få legge fram rettferdiggjøringen sin for domstolen. Roeder mener at han drepte Toller for å spare livet til alle de små fostrene Tiller kom til å fjerne i fortiden:

Ingenting vart gjort, og den juridiske prosessen var uttømt, og desse babyane døydde kvar einaste dag. Eg gjorde det eg meinte var nødvendig for å verne barna.

Roeder tenkte først å bare kappe hendene av Tiller, men kom fram til at det ikke ville være nok, siden Tiller da ville være i stand til å lære opp andre leger til de samme inngrepene.

Juryen må ta stilling til om Roeder, som har drept for å verne ufødt liv, skal dømmes for overlagt drap. Forsvarerne til Roeder har alt tapt kampen om han kan dømmes etter en svakere tiltale. Dersom Roeder blir kjent skyldig, risikerer han livsvarig fengsel.

Selvsagt kan ingen av oss forsvare et slikt drap. Men la oss, som et tankeeksperiment forsøke å gjøre det likevel. Roeder gjorde det, i følge ham selv i alle fall, for å redde tusenvis av barn som aldri ville bli født og som nå kanskje vil bli født likevel. Drapet hadde altså en preventiv virkning, slik at Roeder ved sin handling, slik han ser det, reddet mange liv. Kan man dermed forsvare drap som en preventiv handling for å redde liv? Er ikke det også en del av den amerikanske synet på krig og fred, at man kan starte en preventiv krig for å unngå støøre tap av menneskeliv, jamfør president Obamas nobelpris-tale? Går det derfor an å forstå Roeder og hans handlinger?

Dersom man faktisk tror at foster i 21. uke er et fullgodt mennekseliv, er man ikke da forpliktet til å gjøre noe for å redde slike som står i fare for å dø? Hvem kan bestemme hva som er rett og galt her? De viktigste gruppene som arbeider mot abort i USA, fordømte attentatet og sa de kun er tilhengere av ikke-voldelige aksjoner. Jeg er veldig enig med disse gruppene, men kan ikke fri meg fra å ha en viss sympati med Roeder og det han sier.

Kristne i Syria

Det blir jo fort slik at når man tar for seg Midtøsten i media, handler det som regel om konflikten mellom jøder og muslimer eller muslimer og USA. Det er lite fokus på noe som har blitt et stadig økende problem både i Israel, Jordan og Syria: Vanskelighetene som mange kristne opplever. Faktum er at antallet kristne i disse landene har blitt dramatisk redusert de siste tiårene. Og stadig meldes det om at kristne blir forfulgt og undertrykt her. Årsakene til dette er ikke først og fremst de som vi kanskje tror. Faktum er at kristne og muslimer har levd i fred med hverandre i Syria i hundrevis av år.

Den ortodokse faderen Paolo dall'Ogglio har vært i Norge for å fortelle om religionsdoalogen i Syria mellom muslimer og kristne. Han forteller om sine erfaringer med religionsdialog og med hvordan det er å være kristen i dette området:

Europa trenger muslimene, fordi vi trenger de som er annerledes. Det interreligiøse samfunnet er menneskehetens framtid....Hvordan kan så evangelisering og dialog forenes ? Det er ikke lett å harmonisere. Hvis du har det travelt med å få mennesker inn i din religion, vil andre føle at din dialog ikke er ekte, at du egentlig er ute etter å være den sterkeste. Vi må bort fra der vi har rett og de andre har feil, og der de andre må emigrere til vår tradisjon gjennom omvendelse. Vi har holdt på vår plikt til å preke evangeliet og samtidig ha et ekte ønske om å se Den hellige ånds virke også i andre tradisjoner....Hvis vi tror Den Hellige Ånd arbeider i vår tradisjon, så er han trofast. Og vår forandrende dialog vil være en manifestasjon av Guds trofasthet. Trofastheten beskytter oss mot å være for raske i vår endring.

Den ortodokse kristne kirke i Syria er en av de eldste kirkene iverden. Dette er en kirke som har utvilket seg på sin egen måte, uten stor påvirkning fra den vestlige kirke og Europas kirker. En jente fra menigheten har fått mulighet til å tilbringe et halvt år sammen med ortdokdokse kirke i Syria. Hennes opplevelser kan du lese om i bloggen "Pilgrimsspor" som du finner en link til til venstre på denne siden. Her siterer hun blant annet fra en reportasje fra National Geographic om årsaken til mange av vanskelighetene mange kristne opplever i Syria:

In the past decade, “the situation for Arab Christians has gone rapidly downhill,” says Razek Siriani, a frank and lively man in his 40s who works for the Middle East Council of Churches in Aleppo, Syria. “We’re completely outnumbered and surrounded by angry voices,” he says. Western Christians have made matters worse, he argues, echoing a sentiment expressed by many Arab Christians. “It’s because of what Christians in the West, led by the U.S., have been doing in the East,” he says, ticking off the wars in Iraq and Afghanistan, U.S. support for Israel, and the threats of “regime change” by the Bush Administration. “To many Muslims, especially the fanatics, this looks like the Crusades all over again, a war against Islam waged by Christianity. Because we’re Christians, they see us as the enemy too. It’s guilt by association.”

Finnes det noen annen vei enn veien gjennom dialog og forståelse??

Takk Gud for muslimene!

Provoserende tittel? Ja, det var også meningen. Men samtidig så slår det meg stadig hvor mange flotte muslimer vi har fått til landet vårt. Det er lett å få et helt annet inntrykk når man hører på de som ofte roper høyest. Jeg vil hevde at i stadig større grad er flere og flere muslimer i ferd med å bli store ressurser for det norske samfunnet.

Torsdag tok jeg igjen sjansen på å se et debattprogram på TV. Etter at TV2s Holmgang ødela ethvert forsøk på å få til konstruktive dabatter i en årrekke, er det godt å se at debatter faktisk kan være gode og nyttige. Tema i "Debatten" torsdag på NRK1 var hvorvidt Norge lykkes med integreringen av innvandrere. Naturlig nok ble det snakket mye om islam også i denne debatten. Forskjellen var at denne gangen var de svartmalende stemmene i mindretall (kanskje flere debatter hadde blitt mye bedre hvis man lot være å invitere så mange politikere?) Siv Jensen ble bare en liten spinkel stemme der hun messet sine vanlige mantra om det flerkulturelle samfunnets undergang. Kristin Clemet la fram tall som viste at vi faktisk i stor grad lykkes i integreringen. En lærer som jobber mye med minoritetsungdom, var tydelig forbauset over at debatten ble så positiv, og ga også klart uttrykk for det.

Mest inntrykk gjorde likevel de unge stemmene fra de muslimske miljøene, Mohammed Rana og Bushra Ishaq. Jeg blir glad når jeg ser unge mennesker som faktisk kan stå sterkt i sin religion og tradisjon, samtidig som de klarer å se prinsipielt på situasjonen de er i. At de kan se at samfunnets viktigste jobb er å sørge for alles religionsfrihet og ytringsfrihet, og at alle, uansett hudfarge, religion og legning, skal kunne være trygge og ikke frykte for sin egen sikkerhet. Og at de evner å se problemstillingen fra flere vinkler enn fra sin egen nestipp. Det gir meg håp om at muslimsk ungdom kan finne forbilder som kan hjelpe dem på bli integrert i det norske samfunnet uten å miste sin identitet.

Det er trist at muslimer så ofte blir gjenstand for fordommer og stereotyper som ofte ikke stemmer. Min erfaring som lærer er også at elever med muslimsk bakgrunn er noen av de flotteste elevene vi har. At også de er opptatt av å bli en del av de norske samfunnet, samtidig som de prøver å holde på sin egen identitet. Og det er ikke en lett situasjon å være i, som også flere av de som jobber med innvandrerungdom som deltok i debatten i går poengterte. Mange er revet mellom familie, vennegjeng og sin egen bakgrunn og tradisjon. La oss derfor ha som utgangspunkt, selv om det selvsagt finnes eksempler på det motsatte: Muslimene er en Guds gave til Norge, ikke en forbannelse.

NM-gli!!

I dag har tusenvis av skoleelever og andre fra Stokke og resten av Vestfold vært med og feiret NM på ski 2010! Det ble en kjølig, men flott dag med mange blide elever og stor stemning. Hyggelig også at flere av løperne skrøt veldig av stemninga i løypene og sa at dette var bedre enn på mange verdenscup-løp. Vi lærerne hadde det også flott, utstyrt med startlister, grillpølser og varm drikke. Selv om sleipingen Northug vant igjen, satte det ikke noe veldig demper på en flott dag.

Mange har jo også trodd at det var over og ut for den gode, gamle norske dugnadsånden. Dette arrangementet viser noe annet. 600 frivillige har meldt seg til tjeneste og det er faktisk lang kø på flere frivillige som gjerne vil gjøre en innsats hvis de trengs. Hyggelig at været har spilt på lag med arrangøren og at alt har vært så vellykket så langt.

Alle ungdomskoleelevene i Stokke framførte en dans til NM-sangen under åpningsseremonien i dag. Flott syn for alle som kom for å se, også det, som du kan se på bildet over. Mange av elevene hadde også funnet fram gamle strikkagensere og antikke anorakker for anledningen. Og som du ser på bildet, noen hadde tatt vare på antrekket fa OL i 1952....

Skøyter og surr

Jeg har lagt merke til at det har mye negativt fokus på bloggen min i det siste. Skal prøve å gjøre noe med det, men først må jeg klage litt til. Om en måneds tid begynner OL og da er det kanskje på sin plass å kommentere det som skjer i skøyesporten for tida.

Det begynte med at den utpreget usymptiske trenernen Peter Mueller fikk sparken. Det som utløste det var en svært upassende kommentar til skøyteløper Maren Haugli. Ledelsen i skøyteforbundet mente at uttalelsen var uforenlig med de etiske verdier man ønsket å ha i sporten. Mueller hadde i årene før dette fått mye fokus på grunn av tidligere dusteuttalelser, samt store vansker med å kunne samarbeide. Flere av løperne valgte å trekke seg fra landslaget på grunn av Muller. So far so good.

Men så begynte farsen. Gullgutten Håvard Bøkko fikk tillatelse til å bruke Mueller som sin personlige veileder fram til OL. Dermed fikk Muller sitte på tribunen, men ikke snakke med Bøkko under trening. Muller på sin side uttalte til nederlandske medier at de nye trenerne ikke gjorde det beste for Bøkko da Bøkko fikk en forsmvikt rett før jul. Han kritiserte en av den nye trenerne, Johan Olav Koss, og mente at han var for gammeldags. Koss repliserte med at Mueller bare tenkte på seg selv. I tillegg kom det fram at Muellers assistent måtte hindre Mueller å gå fysisk til angrep på Maren Haugli etter at saken kom fram.

Utviklingen stoppet ikke der. Veteranløperen Eskil Ervik ble hyret inn for å være en ekstra veileder for Bøkko, og en "buffer" mellom Bøkko/Mueller og de nye trenerne. I dag sier så Bøkko at han nekter å la Koss sekundere seg fra sidelinja når han går skøyteløp eller trener. I tillegg kommer veteranen Øystein Grødum inn som enda en veileder for Bøkko. Nederlandske medier rister på hodet av saken og mener at Haugli og Norge bør tåle såpass " fordi det er sånn Mueller er". Har vi hørt siste ord i denne saken? I dag fikk hele landslaget munnkurv av forbundet.

Kanskje på tide for Bøkko å jenke seg ned et par hakk, for Mueller til å dra tilbake over dammen og for forbundet og stå ordentlig fast på beslutninger de tar?

Den misjonerende kristne

I den kristne tro er det en naturlig ingrediens at man skal dele sin tro med andre og vinne andre for den samme tro. Helt siden Jesus' tid, har misjon og evangelisering ført til at troen har spredd seg til å nå mennesker i alle verdens land. Dette er en naturlig del av de fleste andre religioner også, selv om det finnes unntak. Da jeg besøkte synagogen i Oslo med en skoleklasse for noen år siden, fortalte guiden vår at der hadde man faste palsser med navn på i synagogen. Dette fordi religionen deres ikke er misjonerende, det er altså ikke noe mål at flere skal dele deres tro. Man er dessuten veldig tilbakeholdne med å tillate mennesker å konvertere til den jødiske tro.

Jeg tror at det skal være lave terskler og stor åpenhet både rundt trosfrihet og ytringsfrihet. Enhver må kunne skifte tro uten å få problemer eller vanskeligheter på grunn av det. Jeg har kjempesans for at Jesus alltid har en inviterende hioldning, en holdning som søker å inkludere mennesker heller enn å eksludere. Men jeg sliter mer og mer med dette at vi skal være misjonerende kristne. Og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

For det første opplever jeg dette med tro å være noe veldig personlig. Det er ikke noe man snakker med hvem som helst om eller roper ut på gatene. Det krever en sammenheng hvor man kan ha tillit til hverandre og være fortrolige. Jeg har selv vært med på altfor mye evangelisering, overfladisk sådan, som bare handler om å få folk til å tro på det samme som meg selv. Man er superfornøyd om man får noen til å be synderens bønn, uten at man bryr seg så altfor mye om hvem den personen er. Ikke oppleves det godt, og ikke skaper det noe varig frukt. Dersom tilliten og fortroligheten finnes, derimot, kan samtaler om tro og tvil være fantastisk. Men ikke kun som et middel for å overbevise noen. Men heller for å hjelpe noen og å lære seg å lytte. Klikk på det Steve McVey har å si om dette til venstre her. Mange kloke ord der også

For det andre føler jeg ofte at misjon og evangelisering fordrer enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Jesus er løsningen. Livet med han er fantastisk og bedre enn noe annet. Alle probelemer forsvinner når du har Jesus. Dette stemmer jo selvsagt ikke. Hvordan kan man komme med enkle svar når disse ikke finnes. og hvordan kan man vitne når det er så mange gråsoner og usikkerhet? Min opplevelse av troen er at man mer på vei enn å ha kommet fram. Troen inneholder like mange spørsmål som svar. Det er ikke lett å invitere folk inn i en tro hvor så mange ting er under vurdering og forandring. Å invitere til en medvandring er enklere. Selv om man tror at endemålet er evig liv, vet man ikke hvor mange krokveier og omveier man må gå før man havner der. Mange ganger tar jeg meg i å tenke at livet hadde vært mye enklere uten en tro, men det betyr ikke at jeg ville vært uten troen, om jeg kunne velge.

For det tredje, trenger man en sterk motivasjon for å faktisk drive misjon og evangelisering. Tradisjonelt har jo dette handlet om et evig liv i himmelen kontra en evig fortapelse, hvor betingelsen er tro på Jesus. Men når heller ikke dette lenger er en sterk overbevisning, om at det faktisk er slik, blir det vanskeligere. Og faktum er jo at om alle hadde levd som om dette var sant, hadde jo kristne faktisk gjort noe med det. Tror vi faktisk på at mennekser som ikke tror på Jesus går til en evig fortapelse? I stedet sier man kanskje at man tror på det, men i realiteten lever man som man ikke trodde det, som Bjørnstjerne Bjørnson snakket om for over hundre år siden.

Derfor oppleves det vanskelig å være et enkelt vitne. Ofte har jeg misunt mennesker som har en enkel tro. Min tro har aldri vært enkel, men komplisert og stadig spørrende. Så da handler vel min misjon mer i å peke på Jesus enn å gi for mange svar. For da ville jeg fort blitt en blind som leder en blind....

.