søndag 29. oktober 2017

Den straffende guden

Bilde fra getalongwithgod.com
Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om ulike gudsbilder, blant annet om den sårbare guden og om den voldelige guden. Det er vanskelig å se at noe er mer avgjørende for hvordan menneskers religiøsitet er, enn hva man tenker om hvem Gud er. Bildet av den straffende guden er kanskje det mest gjennomgående gudsbildet man kan finne om man ser på historien. I alle religioner har dette vært noe av grunnlaget; at dersom man ikke tilfredsstiller guden eller gudenes krav, vil denne guden straffe. Straffen var som regel utført gjennom bruk av naturkreftene, vulkanutbrudd, stormer, ødelagte hus og avlinger. Også den kristne religionen har vært preget av dette synet, ikke minst i middelalderen der prester gjorde det de kunne for å bekrefte folks oppfatninger om sammenhengen mellom folkets unnlatelsessynder og manglende velsignelser fra naturens side.

For meg ble dette aktualisert gjennom mammas sykdom og død. For dersom man ikke kan finne noe mening eller poeng med sin egen lidelse, søker man gjerne å finne denne sammenhengen, hvor Gud straffer, også med sykdom, for en eller flere kjente eller ukjente synder. Så også mamma, som ikke forstod hva hun hadde gjort for å fortjene dette. Man kan synes det er underlig at et menneske som har gått i en frikirkelig, evangelisk menighet gjennom hele livet, fortsatt skal vere så okkupert av denne type tankegang. I hennes tilfelle handlet det om et gudsbilde hun arvet hjemmfra, der Gud i alle fall i ett konkret tilfelle straffet min bestefar for hans manglende offervilje til Guds sak. Straffen var at to melkekyr døde, noe som selvsagt skapte store økonomiske problemer. Gudsbildet man vokser opp med, er omtrent umulig å bli kvitt. Det vet jeg også en del om.

Felles for bildet av denne straffende guden, er at det ikke er noe samsvar mellom forbrytelse og staff. En liten synd kan bli straffet med evig lidelse. Og sin ytterste konsekvens, evig pine i et inferno av flammer. Det er noe stalinistisk over det, straffen virker helt vilkårlig, tilfeldige i forhold til det som er gjort. Under Stalin kunne folk bli dømt til livstid i fangeleire for de minste forbrytelser. Det er ikke øye for øye, tann for tann, men mer famile for øye og nasjon for tann. Vi ser det spesielt i amerikansk religion, der man har forklart de fleste nasjonale katastrofer med at Gud straffer. Eller "Gud tar bort sin beskyttelse" som man gjerne framstiller det. I Norge så vi noe av det samme med den såkalte "22. juli-profetien", hvor terroren på Utøya var en hendelse som var forutsagt som en konsekvens av Norges ugudelighet. Nå sist skrev noen en blogg med påstander om at flommen på Sørlandet var Guds straff for homofile orgier. Man er blitt så vant til denne typen logikk fra enkelte kretser, at det for mange gikk hus forbi at dette riktignok var en satire over akkurat denne typen standspunkter.

Så bør vi framelske et gudsbilde uten en straffende Gud? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på en verden og en virkelighet der det vi gjør ikke får konsekvenser. Men det må vere samsvar. Derfor tror jeg ikke lenger på livets to utganger, der bare et eneste spørsmål vil vere avgjørende for himmel eller helvete. Men jeg tror, som man sier i kirken hver søndag om Jesus at han skal "komme tilbake for å dømme levende og døde". Og jeg tror at denne dommen vil vere rettferdig, i samsvar med det gode eller dårlige man har gjort, ikke som en evig frikjennelse eller evig fordømmelse. Ikke vilkårlig, tlfeldig. For ellers ville jo for eksempel dommen over Gandhi og Hitler vere den samme, begge går til helvete siden de ikke var Jesus-troende. Og er det rettferdig?

For meg vil dette få konsekvenser for hvordan man tenker om tradisjonell kristen misjon. Dersom motivasjonen for misjon er å redde mennesker fra helvete, henger jeg ikke lenger med. Dersom motivasjonen er å gjøre mennesker kjent med Jesus' person og lære, er jeg fortsatt på lag. Men jeg vet at formen for evangelisering og misjon jeg selv var en del av, ble problematisk. For mange vil nok dette slå beina under begrunnelsen for at man faktisk driver misjon. For hva kan man tilby om det ikke er frelse fra fortapelse? Dette er kanskje et spørsmål som det faktisk er ganske sunt å stille seg, dersom man forkynner det man er overbevist om er sannheten.


tirsdag 10. oktober 2017

Aust or markom

Hyss! Er det mogeleg? Drøymer eg eller er eg verkeleg vaken? - Det regner, stilt og fint, varmt og tett, utan bråk og brak.....

Eg ligg og lyder lenge og ser gjennom glaset. Himmelen grånar meir og meir og sig inn over skogane som ein grå ullduk. Og regnet strøymer. Og spreier seg - over alle dalar, over bygd og by, vidare og vidare, ut over heile verda. Og jorda drikk med tusen tyrste munnar, drikk og laugar seg, velter seg, sym - i varmt, stilt, godt regn.

Han Jon reiser seg frå krakken, gløtter gjennom glaset, smiler, tek golvet i to steg og smyg stilt gjennom døra. Der rusla han opp til saltsteinen, set seg, tek lua av seg og nester hendene. - Det gråsprengde håret ligg fagert om den brune nakken. Han legg andletet mot himmelen, mot regnet, og eg ser at leppene rører seg stilt.....Han Jon Andersen takka Gud for regnet. Og det rører meg så eg får tårer i augo. Velsigna vere regnet! Det sløkkjer. Det svalar. Det yngjer. Det fyller jorda med ny kraft. Det gir livsens saft og sevje til døyande liv. Det drys voner som blanke dropar i den vonlause.

Vi krabbar oss ut av sengene, den eine etter den andre og stumlar ut, øre av draum, ruste av nye voner. Og vi set oss ende ned og let det regne på oss. Det trippar over hals og hovud som bittesmå snøgge føter. Det tuslar og kviskrar i gras og groe. Det sig gjennom vesterygger og skjorteermar, kitlar over huda, renn nedetter rygg og lår så ein grys og kulsar og ler.

Vi sit lenge og ser og kjenner regnet.

Sven Moren

søndag 1. oktober 2017

Kyrkjenibba

Kyrkjenibba er eit av dei mange flotte fjella i Stryn. Det ligg nordaust for Stryn sentrum, i fjellområdet mellom Stryn og inste Hornindal. Turen opp er slik eg likar han, det vekslar mellom bratte parti og slake stigningar. Utsikta frå den 1400 meter høge toppen er av dei flottaste i området, uansett om ein ser vestover eller austover. Ekstra fin blir turen når ein kan køyre bil dei første bratte høgdemeterane, slik at ein fort kjem oppom skoggrensa. Sjølv om eg klarte å gå feil fleire gongar, må eg seie at dette er eit av mine favorittfjell i dette området, vel verdt ein tur.











søndag 17. september 2017

Hatten

Sjølv om eg var nesten kvar sommar i Hattfjelldal då eg var yngre, har eg aldri vore på fjellet som har gitt bygda namnet sitt. Men i sommar tok eg turen. Flott tur, flott fjell og fantastisk utsikt. Frå toppen kan ein til dømes skue ut over Røssvatnet og eit stykke innover i Sverige. På samisk heiter fjellet Aarpije "enka", sidan det står så åleine. Ein kan sjå at fjellet er ganske raudt, og tidlegare vart det henta ut kopar frå toppen. Den raude fargen kjem likevel av serpentin i fjellet.












søndag 10. september 2017

Gaustatoppen

Sjølv om sommaren vart annleis enn det eg hadde tenkt og planlagt, har det likevel blitt tid til nokre fine fjellturar. Utsikta frå Gaustatoppen vart nyleg kåra til Noregs finaste. Det er vel kanskje som nokon sa, at det er mest fordi det er eit fjell veldig mange har vore på. Så også denne dagen, det var eit enormt anntall menneske som tok turen, ikkje alle i like god form, men mange med godt humør. Utsikta var flott, sjølv om eg kan rekne opp ganske mange fjell med endå finare utsyn. Og vegen opp var vel kort fortalt å gå i ei enorm steinur. Så sjølv om det var trangt og dei nye fjellskoa baud på gnagsår så det heldt, vart det ein fin tur. Ikkje minst på grunn av reisefølget. Fetteren min, Fred Josef  og eg hadde god tid til å snakke om det meste, ikkje minst oppdatere oss på siste nytt frå Vesterbukt-slekta. Og vi tok altså ikkje heisen verken opp eller ned ;)