mandag 16. november 2009

Filmens Jesus

Jeg er en av de som liker å flykte fra virkeligheten inn i filmens verden fra tid til annen. Faktum er jo at, i tillegg til at det er en virkelighetsflukt, kan man også lære veldig mye av film, både på den ene og den andre måten. Spesielt hvis man leter godt. Noen leter også etter å finne Kristus-figurer i film, og finner mange. I filmer som Matrix, Ringenes herre og Narnia, mener flere at Kristus-analogiene er svært tydelige. I norsk film kan kanskje den fantastiske Hawaii Oslo være en parallell.

Faktum er likevel at religiøse mennesker oftest blir framstilt svært negativt og tidvis demonisert på film. David Åleskjær skriver om dette i dagens Vårt Land. I de amerikanske filmene rammer dette først og fremst arabere og muslimer, noe som kanskje ikke er så overraskende, spesielt med tanke på oppløsningen av den kalde krigen, angrepet på World Trade Center og krigen mot terror. Kristne mennesker blir ofte framstilt som ganske dumme og troskyldige, folk som man kan latterligjøre uten for store konsekvenser, for eksempel i filmer som Borat. I norske filmer, er det mitt inntrykk at kristne ikke slipper så lett unna. Mange vil huske godt Bjørn Sundquist som utpreget ond prest i filmer som Søndagsengler og Kautokeino-opprøret. Spesielt i det siste tilfellet blir karakteren Stockflet en karikatur av det verste man kan tenke seg av religiøs maktmisbruk og undertrykkelse. Et enkelt og nyttig filmgrep, men langt fra den tidens virkelighet og likeså dagens.

Faktum er vel at den tradisjonelle kristne person sjeldent eller aldri blir framstilt positivt i norsk film. Enda mindre karismatiske kristne, de få gangene slike titter fram. Erik Poppes filmer er det nærmeste vi kommer Kristus i våre filmer. Men det er ikke her heller snakk om den institusjonaliserte kristendom eller den tradisjonelle kristne.

For noe år siden kom det en film i USA, som gikk veldig motstrøms av det som er vanlig, Robert Duvalls The Apostle. Filmen handler om en predikant som i et raserianfall dreper eks-konas nye elsker, rømmer, døper seg selv på nytt, og reiser til en falleferidg kirke i sørstatene, hvor han setter i gang med gudstjenester og samler stadig flere mennekser. Han framstilles som en ufullkommen predikant, men likevel et menneske som har en genuin tro og omsorg for de menneskene han kommer i kontakt med. Vi får også se mennesker som får livene sine forvandlet av troen.

Dessverre er dette et unntak. Det hadde vært spennende om noen kunne lage filmer fra slike miljøer som ikke bare handler om maktmisbruk, incest eller religiøs fanatisme. La oss håpe det kommer, ikke bare fra de kristne filmselskapene, men også fra Hollywood og fra Europa.

2 kommentarer:

  1. Det er som du sier, ofte blir religiøse mennesker latterliggjort på film, men hva tror du er årsaken til det?

    En grunn kan være at det religiøse mennesket er i klart flertall på kloden, og dermed er flere eksponert for alle de ulike variantene det kommer i. Når flere har møtt mange religiøse mennesker, enten gjennom direkte eller indirekte(film,radio, aviser)kontakt, er sjansene større for at de spesielle tilfellene utmerker seg, og da gjerne dem som bruker religionen som maktmiddel eller setter seg til dommer over andres tanker og handlinger. Og slikt er alltid lett å framstille på film. Det krever litt mer å skulle skildre en nyansert profil slik som protagonisten i the apostle.

    Et annet aspekt er at all reklame er god reklame. Blir man driti ut som en gruppe, er man ihvertfall synlig, noe som ikke alltid er tilfelle for ikkereligiøse grupper slik som Human-Etisk Forbund. Det er jo dette som har fått sistnevnte forbund til å reagere på RLE-faget. Såvidt jeg har forstått blir agnostikkere, ateister, humanister, naturalister i stor grad forbigådt i pensum.

    SvarSlett
  2. Tror du har fått med mye av årsaken her. Ofte er det jo kristnes egen feil at de blir latterliggjort, som i Borat for eksempel. Den amerikanske kristendommen er jo ofte ganske ekstrem og lett å karikere. Synes likevel at de nordiske filmmakerne viser ganske stor kunnskapsløshet når det gjelder religion. Savner at man er noe mer realistisk i så måte, i stedet for å bare demonisere, som man ofte gjør...men det er som du sier alltid mye lettere å vise de mer ekstreme variantene, som oftest i lovisk form.

    Humanistene blir nevnt i RLE-faget faktisk, så de er ikke forbigått. Men ateister og agnostikere har ikke noe plass. Det burde de kanskje hatt.

    SvarSlett