lørdag 5. november 2011

Ungdomstro og voksentro

For de fleste forandrer mye seg fra man er barn til man er ungdom til man blir voksen. He he, den var vel ganske logisk. Også for det religiøse mennesket og det kristne menneske er det ganske vanlig at man forandrer syn på en del ting. Mens man som barn har en enkelt og tillitsfull tilnærming til troen og livet, blir man som regel radikalisert i ungdommen. Både i synet på verden og i synet på troen. I voksen alder tar livet og troen mange retninger og mange søker tilbake til røttene sine.

Jeg, for eksempel, var relativt politisk interessert i tenårene. Og jeg ble inspirert av en del ganske radikale venner og politiske synspunkt. Jeg husker for eksempel at at samfunnsfaglæreren min på gymnaset spurte meg om hva som var viktigst for et samfunn, likhet eller frihet. Likhet, svarte jeg. Dersom noen hadde sagt noe lignende i dag, hadde jeg steilet og stemplet dem som gamle stalinister. Oppfatningene forandrer seg ettersom livet forandrer seg.

Slik også med troen. Mange opplever en radikalisering i ungdomstida. Mye blir svart eller hvitt. Det handler om kristen eller ufrelst. Himmel eller helvete. Alt eller ingenting. Misjonær eller misjonsmark. Men når det ungdomsradikale kartet vi har med oss ikke lenger passer inn med det post-ungdoms terrenget beveger oss i, hva gjør vi? Og her provoserer jeg kanskje noen, men jeg tror vi alle tilpasser kartet til virkeligheten. Og for en kristen heter jo kartet Bibelen eller teologien.

Opplevelsen av at det man har trodd på stemmer så dårlig overens med verden man lever i, er vanskelig. Man lurer på om hva som ikke stemmer. Er troen forsvunnet? Er det den som leser kartet det er noe feil med? Eller har man mistet kontakten med virkeligheten? Selv har jeg nok vært i denne situasjonen en stund nå, men jeg tror kanskje jeg begynner å se ting klarere. Og det jeg ser, er nok at mye av den radikale, ungdommelige troen er i ferd med å byttes ut med en annerledes, voksnere tro. Troen tilpasses den verden jeg ser. Kartet forandres. Det tilpasses virkeligheten sik jeg ser den. Det er den eneste måten å bevare seg selv samtidig som man bevarer troen. Ellers blir troen og virkeligheten så fundamentalt forskjellige at man står i fare for å miste enten seg selv eller troen.

Derfor er min tro i endring. Mange av de tingene jeg har trodd på, tror jeg ikke på lenger. Mange av de tingene jeg så foraktfullt på før, både forstår og omfavner jeg nå. Den naive barnetroen holder ikke i møte med livet. Og jeg tror ikke den radikale ungdomstroen gjør det heller. I alle fall ikke for meg. De neste dagene vil jeg skrive litt om de konkrete utslagene av denne endringen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar