mandag 12. oktober 2009

Sykkelsesongen snart over

På lørdag går det siste, store landeveisrittet for verdens beste syklister. Ingen har en lengre sesong enn syklistene, sesongen startet for mange allerede i januar med et stort ritt i Ausrtalia. Siden det har syklistene syklet tusenvis av kilomter opp og ned, på brede og smale veier, alene eller i klynge. Det er vel ingen overdrivelse å si at dette er verdens harderste sport. Blant annet må syklistene sykle tjue mil hver dag i tre uker, i de størtste rittene som Tour de France og Giro d'Italia. Det er kanskje ikke så underlig at mange derfor velger snarveier tilk toppen , gjennom å ta i bruk dopingmidler.

På mange måter er denne sporten råtten. Ryktene om doping hos den ene etter den andre er dagligdags i feltet. Noen ganger blir noen avslørt, og de færreste innrømmer eller avslører noe. De får som faktisk gjør det, blir frosset ut av hele bransjen og må enten legge opp eller sykle for små og ubetydelige lag. Den indre justisen er grusom. Enda verre er det for dem sm ikke bare innrømmer, men bidrar til å avsløre andre. Mange mener at korrupsjonen i denne sporten går dypt inn i det internasjonale sykkelforbundet. Mange håper og tror at problemet løses nå når testmetoden er blitt bedre, andre mener det er like mye doping som før.

De fleste er enige om at omtrent alle var dopet på 90-tallet. Mange av de som var aktive syklister da, sitter som sportsdirektører og ledere i mange av profflagene nå. Mest kjent for oss nordmenn er nok Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Han har siden den gang kategrisk nektet for at ha dopet seg- helt til i forfjor, da han innrømmet at han hadde løyet i 11 år. Uten at han framstod som spesielt angrende.

Likevel er mange som meg. Vi lar oss fascinere av denne uforutsigbare, langtekkelige sporten og dens taktiskk, dramatikk og menneskeskjebner. Og vi vil nok vente med lengsel til de første rittene begynner igjen i Belgia i februar.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar