søndag 28. oktober 2012

Pietismen er tilbake

I disse dager har den attenhundretallske, pietistiske kristendomsformen gjort et noe overraskende comeback i den norske bevisstheten. Anledningen er den TV2-sendte reality-serien Farmen, hvor en av deltakerne, Andreas Nørstrud, har gitt uttrykk for synspunkt som de fleste trodde var ganske utdødd i være dager, spesielt blant folk i den aldersgruppen. Reaksjonene på Nørstruds synspunkter har selvsagt ikke uteblitt, og blant deltakerne på Farmen er han ikke akkurat den mest populære. Synspunktene går blant annet på hvordan kvinner skal kle seg, sex utenfor ekteskapet og hvordan kvinnen skal være underordnet mannen. De som har fulgt med, har nok sett Nørstrud liggende alene på rommet, lesende i en 1930-oversettelse av Bibelen.

I et intervju med avisen VG utdyper han sine synspunkter. Og noe av det han seier må vel karakteriseres som ekstremt:

Tukt er ikke det samme som vold, men dersom en kone ikke vil ta til seg mine beslutninger, er jeg ikke fremmed for fysiske reaksjoner.

Avisen Dagen har også gjort et intervju med Andreas. Her presiserer han blant annet sitt syn på det gamle testamentet:

Det er mange aktører i kristen-Norge som er flinke til å forkynne evangeliet, men når Guds strenge lov forsvinner så faller jo hele evangeliet sammen. Det går hånd i hånd. Og vi ser i Norge i dag at vi har et veldig sårt behov for å lære om moral (.......)Bibelen har alle svara vi trenger for å oppnå frelse og et godt liv. Da må vi tilbake til Det gamle testamente og se hva Gud åpenbarte den gangen. Blant annet nevner Det nye testamente flere ganger at «hor» ikke er noe vi skal drive, men for å forstå hva ordet betyr må vi se på Moseloven som helhet. Derfor mener jeg Moseloven fortsatt er veldig viktig for at vi skal forstå Guds vilje og den moralen vi må tufte landet på framover også.

Her kunne jeg skrevet mye av hva jeg tror ekte kristen tro handler om, men det er ikke poenget. Poenget mitt er at en lovisk form for religion synes å ha en underlig tiltrekningskraft for mange mennesker. Vi ser det i dag spesielt hos de ekstreme muslimene, men også i andre religiøse retninger. Historiske sett har vi sette det i stor monn i den kristne religionen. La meg ta et eksempel som gjorde inntrykk på meg.

Da jeg gikk på lærerskolen leste jeg Frank McCourts selvbiografiske bok Angela's ashes, som var en av pensumbøkene på engelsk grunnfag. Her forteller forfatteren om hvordan hans oppvekst i Irland var preget av de strenge kravene fra den katolske kirken og religionen. Som så mange andre strevde han og mislykkes i å leve opp til alle kravene. Han forteller om et møte med en prest som fortalte ham om at det fantes en annen side av religionen, som handlet om nåde og tilgivelse. Hvordan reagerte McCourt på dette? Jo, ved å forlate sin religion, for dersom ikke Gud var så streng, kunne det jo være det samme. Som en ung og offensiv kristen, virket dette som et slag i magen. Var det ikke en nådig og forsonende Gud folk ville ha?

I litteraturen finnes utallige eksempler på hvordan en ekstremt streng form for religion kunne få uttrykk. Enda mer interessant er det hvordan en slik religion kunne virke på folk. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket skildres det hvordan det blir holdt "oppbyggelser " i hjemmet hos unge Sivert Jensen. Og her ble det ikke spart  kruttet. Predikanten oppfordret alle til å tenke på "de fordømtes pine i helvedes evige luer, hvor dereses orm ikke dør og dereses ild ikke udslukkes" Og for å unngå dette måtte man "dagligen døde og drepe dig selv, og have alle dine tanker henvendt på det ene fornødne, ikke at begå ondskapssynd"

Vel, slike beskrivelser blir kanskje litt karikert. men det er enda mer interessant hvordan reaksjonen er hos Siverts mor etter at predikanten har gått: Okk, for en deilig Gu's mann. Og resten av forsamlingen: Alle trengte sig hen for å si farvel til Tofte og takke for hans styrkende ord. Hva er det som gjør at det loviske, kravstore og anklagende i religionen har slik tiltrekningskraft på noen mennesker?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar