fredag 5. mars 2010

Farvel, Sinai!

Fredag for ganske nøyaktig en uke siden tok vi fatt på det ruvende Sinai-fjellet eller Mosesfjellet som det også bli kalt. Toppen rager 2285 meter over havet og stigningen skulle forseres i måneskinn og halvmørke i løpet av natten. Egentlig hadde vi, i alle fall jeg, store forventninger til denne turen og til det som ventet oss på toppen, en soloppgang for historien og et minne for livet.

Det var ganske spesielt å gå opp i tussmørket, og bli passert av kameler, beduiner og andre turister på vei opp. Vi tok jevnlige pauser hvor vi kunne varme oss i skur satt opp langs veien mot toppen. Hans-Christian var ikke i form når vi startet og fryktet at forferdelige dykkersyken hadde inntatt ham. Men så ga han blaffen og bestemte seg for heller å dø på veien opp enn å gå å føle på alt som gjorde vondt. Men dø gjorde han ikke. Vi holdt varmen mens vi gikk, men merket at det ble kaldere og kaldere jo lenger opp vi kom. Mørkere ble det også. Mens beduinene tilbød oss å sette oss på en kamel i stedet. Hadde selvsagt blitt enda kaldere.

Tallet på hvor mange turister som gikk denne turen fra St. Catherine klosteret og de tusen meterne opp til toppen og fjellet ble angitt til å være over 2000 daglig!! Om det var så mange denne natten, vet jeg ikke, men da vi endelig nådde toppen, ble det trangt. Og kaldt. Fryktelig kaldt. Vi hadde fulgt oppfordringen om å ta med oss varme klær, men det var ikke på langt nær nok til å føle seg komfrotable her. Etter å ha stått og hutret sammen med hundrevis av andre i en drøy time på toppen, kom endelig solstrålene fram. Hutrende og frysende så jeg og Hans-Christian på hverandre og spurte: Var det verdt det?

Og vi var skjønt enige om at nei, nei og atter nei. Nå har jeg lovet at jeg skal være mer positiv på denne bloggen, men jeg gjør et unntak nå. Kanskje var forventingene for store. I alle fall, jeg har sjelden frosset så mye som denne natten og morgenen. Og når man "lider" så mye for noe, bør det være for en god grunn. Jeg hadde forventet meg et flott fjelltopp med åpen sikt til alle kanter. I stedet måtte vi stå sammenpresset mellom andre frysende turister, en moskè og en kirke og prøve å se soloppgangen, noe som var vanskelig nok når så mange stod i veien. Og soloppgang har jeg faktisk sett før.

Andre hadde tydeligvis en saligere opplevelse enn oss, for lovsangen og hallelujaen hørtes godt fra flere der oppe. Og jeg tenkte med meg selv at det knapt finnes noe mer malplassert sted å synge lovsanger enn her, i alle fall for kristne og det er jo stort sett de som synger mest lovsanger. Man burde kanskje lese hva Bibelen sier om dette fjellet:

......flammende ild, skyer, mørke og storm.......gjallende horn og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om å bli spart for å høre mer. For de kunne ikke tåle den befalingen som ble gitt: Om så et dyr kommer nær fjellet, skal det steines. Ja, så gruvekkende var synet at Moses sa: « Jeg skjelver av skrekk.»

Brevet til Hebreerne, kapittel 12, versene 18-21

Slik beskriver Bibelen Sinai-fjellet i Hebreerbrevet. Ikke akkurat noe fint sted. Omgitt av gold ørken, stein og sand. Kaldt og vindfullt. Det er mulig jeg er kald om hjertet, men jeg kjente ikke at lovsangen smittet. Det måtte i så fall være på trass. Nå skal det jo sies at man på ingen måte vet sikkert at det var på dette fjellet Moses steg opp. Men det var nok i nærheten. Uansett følte ikke jeg at stedet innbød til lovsang.

Da vi kom ned igjen på morgenen, fikk vi en turbo-omvisning i klosteret, hvor vi fikk se både "Moses-brønnen" og "den brennende busken". Selvfølgelig omgitt av hundrevis av andre som var kommet for å se akkurat det samme som oss. Og hele opplevelsen ble rett og slett veldig kitsch. Dersom folk skal ha en religiøs opplevelse, foreslår jeg heller en tur i den norske fjellheimen. Jeg tror det er like stor sjanse for å møte Gud der. Men det var kjekt å bli bedre kjent med Hans-Christian.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar