torsdag 25. mars 2010

Music & Lyrics....

...er navnet på en av de mange søte romantiske komediene med Hugh Grant. Dette kan han virkelig, ingen er like flink til slike filmer. Men dette innlegget har ikke så mye med filmen å gjøre, men om forholdet mellom tekst og musikk generelt. For det er jo stor forskjell på hvilken vekt man legger på det tekstmessige i msuikken, spesielt i enkelte sjangre.

Utgangspunktet er at Burzum (eller Varg Vikernes som han er best kjent som) har gitt ut en ny plate som har fått strålende kritikker i blant annet Dagbladet. Dette har fått litteraturanmelder i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, til å reagere. Han seier blant annet at:

Å konsentrere seg utelukkende om lydbilde og musikalske referanserammer når man omtaler en ny utgivelse av Vikernes er et intellektuelt svik.

Gabrielsen mener altså at man ikke kan anmelde musikk uten å sette den inn i en relevant kontekst i forhold til kultur, historie og litterært innhold. Å hylle plater med det som Gabrielsen mener er nazistisk innhold og gamle myter som nærer opp under jødehat, er et intellektuelt svik, mener han.

Olav Solvang i Vårt Land kommenterer også dette i dagens avis. I følge han er det slik at:

Burzum er metall-rocker og i likhet med hip-hopere blir han fritatt for ethvert moralsk ansvar i tekstene sine

Utvilsomt mye sant i det Solvang sier her. Spesielt gangsta-rapen som stort sett bare handler om sex og vold, får altfor få kritiske anmeldelser. det virker som denne musikken bare blir vurdert i forhold til seg selv og ikke i forhold til hva som er god musikk og lyrikk. Grunnen til at anmelderne ikke tar hensyn til dette, mener Solvang, er at:

De mener det vil stride mot rockens selvstendige og frie motstrømskultur, og svekke deres egen integritet som fordomsfrie talerør for et "genuint" rockeutrykk.

Slik Solvang ser det, handler dette mest om den såkalte "Greven"s hype, ikke at han har noe stort musikalsk talent.

Bak alt dette finner vi et ganske interessant tema, synes jeg. Hvor viktig er egentlig tekstene for totalopplevelsen av musikk? Og vil dette være avhengig av hva slags musikk vi snakker om? Mange vil vel hevde at i mange typer rock er det umulig å høre hva de synger om uansett. Og enda lenger bak: Finnes det en dimensjon til her? Som ikke handler om hverken tekst eller melodi, men ånd. At artister, kanskje spesielt innenfor rocken, egentlig er redskaper, bevisst eller ubevisst, for sterke åndelige krefter, onde eller gode?

I min tenåringstid var i alle fall dette veldig viktige spørsmål. Vi var livredde for den destruktive kraften vi hørte rykter om fantes i noen typer rock, samtidig var det jo spennende og tiltrekkende, kanskje mer musikken enn imaget, i alle fall for meg. Heldigvis løste det seg fint, i alle for en stund, da vi oppdaget at det fantes flotte og kristne folk som spilte rocka og kul musikk. Jeg husker godt da jeg hørte min første Petra-plate og plutselig fikk meg en ny favoritt-gruppe. Enda mer spennende var det da jeg oppdaget at musikk kunne være mer enn kul underholdning. Folk som Phil Driscoll og Keith Green hadde en musikk som inneholdt mer enn god musikk og kristne tekster. Det handlet om et enda større engasjement. Og det var enda mer tiltrekkende. Musikk var gudstjeneste, ikke bare underholdning.

Så har jo årene godt. Smaken har selvsagt forandret seg, det har vel også synet på hva som er viktigst. Men fortsatt er jeg nok over snittet opptatt av tekstene i musikken jeg hører på. Men nå er jeg nok ikke så opptatt av skillet mellom kristen og ikke-kristen musikk. For det finnes gode og dårlig tekster innenfor begge leire. Innenfor de såkalte kristne musikken er det jo blitt slik at alle skal ha tekster a la Driscoll og Green, bare uten engasjementet. Du verden hvor mange varianter jeg har hørt av typen "Å Herregud hvor høyt jeg elsker deg, Jesus, jeg har bare ikke ord. Mitt eneste ønske er at jeg kunne elske deg enda mer". Mange må faktisk lete litt for å finne gode tekster her også. Og du verden så mye banalt og dustete mange ikke-kristne artister kan synge om også. Det er nok å bare nevne Postgirobygget.

Men det finnes artister som kan synge om livet og gi mer enn en god musikalsk opplevelse. Evanescence som skildrer sjelens mørke sider på en forståelig og sterk måte. Odd Nordstoga som skildrer ekte kjærlighet på ekte dialekt. Telecast som synger lovsang på en intelligent måte. Bare for å nevne noen. Vi har alle våre favoritter. Burzum er ikke en av mine.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar